Viser arkivet for stikkord usa

En splittet og desillusjonert nasjon

Fintellingen i Israel har ikke endret mandatfordelingen.

FORSPILLET
Det ble valg nå, fordi den avtroppende statsministeren, Ehud Olmert (Kadima) ønsket å trekke seg, med en ambisjon om å komme tilbake når korrupsjonssaken mot ham er avsluttet. Utenriksministeren i hans regjering, Tzipi Livni, ble ny partileder og forsøkte å danne en ny regjering. Da det ikke lykkes, var det ingen vei utenom et nytt valg.

Benjamin Netanyahu overtok som partileder i Likud, da den forrige statsministeren, Ariel Sharon brøt med partiet og dannet Kadima. Da han fikk hjerneslag, overtok Ehud Olmert som statsminister.

VALGKAMPEN
Likud og Benjamin Netanyahu var lenge tippet som sikker vinner. Men så iverksatte regjeringen Olmert krigen mot Gaza, for å få slutt på rakettangrepene fra Gazastripen mot israelsk territorium. Krigen ble fordømt fra hele verden, og vekket avsky også i amerikansk opinion. Men i Israel var 80-90 prosent av velgerne positive. Gazafelttoget førte til et kraftig oppsving på meningsmålingene for Kadima og Arbeiderpartiet ved Tzipi Livni og Ehud Barak, som frontet krigen i israelske medier. Kadimas fremgang fortsatte helt fram til valget.

VALGET
Tzipi Livni gjennomførte en god valgkamp, og ble valgets vinner, med 28 mandater, ett mer enn Likud. Men for venstrefløyen og fredsbevegelsen ble valgresultatet en katastrofe. Arbeiderpartiet, som grunnla og styrte nasjonen i flere tiår, er nå bare en skygge av hva det var, med 13 mandater. En av redaktørene har foreslått at Arbeiderpartiet og Kadima bør slå seg sammen. Det er vanskelig å se noen politisk avstand mellom dem, men partier er maktsystemer, og det handler ikke bare om politiske standpunkter, men også om maktposisjoner.

Det antireligiøse og rastiske partiet Yisrael Beitenu, med en kjerne av russiske innvandrere ble valgets andre vinner, med 15 mandater.

Shas, som var partner med Kadima og Arbeiderpartiet i den avtroppende regjeringen, fikk 11 mandater.

ETTER VALGET
Selv om Kadima såvidt fikk den største partigruppen i Knesset, er det lite trolig at Tzipi Livni kan danne regjering. Sannsynligvis går oppdraget til leder av Likud, Benjamin Netanyahu. Han danner trolig en religiøs/høyre-koalisjon. Selv om Yisrael Beitenu er antireligiøst, vil de trolig støtte en slik regjering, kanskje også delta i den.

En slik regjering vil ikke ha noen troverdighet som deltaker i en fredsprosess for Midtøsten. Den vil derfor føre til at Israels omdømme blir ytterligere svekket. Det kan bringe Israels regjering i vanskeligheter i forhold til USA, og kan komme til å tvinge en regjering med Netanyahu som statsminister til å endre syn på fredsforhandlinger med palestinerne. Sist en amerikansk administrasjon forsto konflikten, og våget å stille skarpe krav til Israel, var da George Bush sen var president. Både under Bill Clinton og George Bush jr har konflikten bare blitt mer uløselig, og mange positive muligheter blitt torpedert eller avsporet.

KONFLIKTEN
Det er mange ulike måter å betrakte konfliktene i Midtøsten på. Mange ser konflikten som en kamp mellom jødedommen og islam. Men det er en feilslått betraktningsmåte. Den israelske retorikken har forsøkt å stemple kritikk av israelsk politikk som en form for antisemittisme. Det er merkelig at ikke alle gjennomskuer den retorikken. For både jøder og palestinere er semittiske.

En mer fruktbar betraktningsmåte er å se på konflikten mellom jødene og palestinerne som en stammekrig, som er i ferd med å splitte begge folkegruppene. Det er krigere og fredstilhengere både blant jødene og palestinerne. Men dynamikken i konflikten er at det er krigerne som vinner i begge stammene, fordi de som ønsker fred, blir utmanøvrert av krigerne i hver sin leir.

Våpenhvile i Gaza

Den israelske regjeringen, Hamas og Islamsk jihad har nå iverksatt hver sin våpenhvile.

Våpenhvilen var ventet. Tirsdag innsettes Barack Obama som president. Den israelske regjeringen ville ikke utfordre forholdet til USAs nye president ved å fortsette bombingen helt frem til Obamas store dag.

Arkitekten for krigen i Gaza, forsvarsminister og Ap-leder Ehud Barak, sa i dag at Israel hadde nådd alle sine militære mål. Han nevnte ikke det viktigste politiske målet: Å vinne valget i Israel i februar. De militære målene var trolig:

1) Drepe Hamas-ledere.
2) Ødelegge tunnelene fra Gazastripen til Egypt, som brøt Israels blokade.
3) Stanse skytingen av raketter inn i Israel.
4) Unngå tap av israelske soldater.

Minst 1200 palestinere ble drept. Minst halvparten var sivile, mange av dem barn. Tapstallene vil stige i dagene som kommer, når våpenhvilen fører til at bombede bolighus, skoler, sykehus og kontorbygninger kan gjennomsøkes for å finne levende og døde.

Ti israelske soldater mistet livet i Gaza. Fem av dem ble drept i en ulykke med en stridsvogn. I motsetning til i krigen mot Hizbollah i Libanon i 2006, klarte Hamas ikke å påføre den israelske hæren tap av betydning. En viktig forklaring, var at Israel tok forholdsregler for å unngå egne tap. Israel ofret sivile palestinske liv, for å unngå å sette egne soldaters liv i fare.

Israelske politikere sa i dag at krigen i Gaza ble vunnet. Men Israel vant bare en militær seier. Krigen om sitt moralske omdømme har Israel tapt. En nådeløs blokade av 1,5 millioner innesperrede palestinere, terrorbombing i 22 dager og netter, skyting mot ambulanser, helsepersonell, FN-skoler og sykehus, det har fått den siviliserte verden til å reagere med avsky. Israelske regjeringstalsmenn forklarte drapene på sivile med at det skjulte seg væpnede hamasmenn blant dem. Men forklaringene ble ikke dokumentert og fremsto ikke som troverdige.

I Europa har mediene gjennomskuet den israelske regjeringens propagandaknep for mange år siden. Nå blir de i stigende grad også gjennomskuet av medier i USA. Da Israels utenriksminister Tsipi Livni var i USA fredag, ble hun på pressekonferansen omtalt som terrorist av flere journalister. Også i USA kan mediekrigen være tapt for Israel. Og i vår tid er krigen i mediene om den globale folkemeningen, minst like viktig som den militære krigen.

Tsipi Livni vil ikke gi Hamas den anerkjennelsen det ville være å inngå våpenhvile med dem. Men etter at den israelske regjeringen erklærte våpenhvile natt til i går, gjorde Hamas det samme. Islamsk jihad og flere andre motstandsgruppene sluttet seg til våpenhvilen i kveld. De har gitt Israel en frist på en uke til å trekke sine soldater ut av Gazastripen.

Først når Israel vil møte sine fiender i forhandlinger, og slutter å drepe dem, blir det tent et håp om fred i Midtøsten. Så lenge Israel okkuperer Palestina, blir det ikke fred, og ikke sikkerhet for palestinere og israelere, bare vaklende våpenhviler og endeløse, resultatløse forhandlinger.

Tilspisset i Midtøsten

De israelske flyangrepene mot Gazastripen i formiddag, ble møtt med kritikk fra hele verden.

Den arabiske liga har bedt FNs Sikkerhetsråd gripe inn, etter at 60 israelske fly i formiddag bombet mål på Gazastripen. Associated press oppga at rundt 200 palestinere ble drept og 270 skadd i angrepene. Mange drepte var politi eller medlemmer av sikkerhetsstyrken til Hamas.

Den israelske regjeringen begrunnet flyangrepet med rakettangrepene mot Israel fra Gazastripen, som har pågått i flere år. Angrepene skaper utrygghet i det området i Israel som er innen rekkevidde for rakettene. Det er særlig grensebyen Sdrot sør i Israel, like ved nordøsthjørnet av Gazastripen, som rammes av rakettene. De fleste rakettene faller ned utenfor bebyggelsen og gjør ikke skader av betydning. Men etter flyangrepene i formiddag, ble en israelsk borger i ettermiddag drept av en rakett fra Gazastripen.

Hamasregjeringen på Gazastripen har i høst praktisert våpenhvile, mens de har forhandlet via den egyptiske regjeringen med regjeringen i Israel. Men Hamas’s våpenhvile førte ikke til at Israel stanset sine angrep på Gazastripen. Hamas avsluttet derfor våpenhvilen rett før jul. Det er derfor ikke uventet at voldsnivået nå øker. Krigsfaren i Midtøsten er overhengende i makttomrommet frem til 20. januar, da USAs neste president Barack Obama endelig overtar, og valget i Israel 10. februar. USA har siden 60-tallet forsynt Israel med våpen og gitt landet milliarder i økonomisk støtte. Men samtidig har USA i noen kritiske faser moderert og dempet Israels militære aggressivitet.

Den israelske hæren var stasjonert på Gazastripen fra 1967 til 2005. Da avviklet den daværende regjeringen Ariel Sharon de ulovlige jødiske bosettingene på Gazastripen og trakk hæren ut. Tilbaketrekkingen hadde støtte fra et stort flertall i befolkningen i Israel, men møtte sterk motstand fra den militante nybyggerbevegelsen. Israel har fortsatt kontroll med Gazastripens luftrom, kyststripe og grenser.

Ved det kommende valget til det israelske parlamentet Knesset, konkurrerer tre partier om å fremstå for velgerne som handlekraftige og aggressive: Kadima som ledes av utenriksminister og fungerende statsminister Tzipi Livni, Arbeiderpartiet som ledes av forsvarsminister Ehud Barak og opposisjonspartiet Likud som ledes av Benjamin Netanyahu. Alle tre står for en aggressiv militær undertrykkelse av palestinerne. Men Tzipi Livni og Ehud Barak har samtidig forsøkt å finne forhandlingsløsninger med palestinerne og nabolandene.

Statssekretær Raymond Johansen (Ap) fordømte de israelske angrepene. Det samme gjorde Tony Blair, som siden han trakk seg som britisk statsminister i juni 2007 har forsøkt å forhandle frem en fredsløsning i Midtøsten, på vegne av kvartetten FN, EU, USA og Russland. De to, og mange av de andre kritikerne av Israels flyangrep, oppfordrer begge parter til å innstille krigshandlingene.

Blair og Johansen taler dessverre for døve ører. Først når kritikken rettes ensidig mot okkupasjonsmakten Israel og følges opp av økonomisk og diplomatisk maktbruk, er det håp om fred i Midtøsten.

Selv Israels regjering trosser Bush

Selv den israelske regjeringen trosser nå USAs upopulære president George Bush.

Da USAs president George Bush besøkte Israel for å feire landets 60 års jubileum tidligere i måneden, benyttet han muligheten til å angripe Barack Obama, som ser ut til å bli Demokratenes presidentkandidat.

Bush kritiserte Obama for å føye seg for terrorister, ved å gå inn for at USA skal gå i dialog med Syria og Iran. Begge står på presidentens lange liste over onde imperier som USAs venner ikke skal få lov å snakke med. Barack Obama var raskt ute med å svare på kritikken, og kritiserte Bush for å ha ført en politikk som i virkeligheten øker Irans handlefrihet, og ikke begrenser den.

Etter at president Bush dro hjem igjen fra Israel, viser det seg at hans kritikk mot Obama for hans anbefaling av samtaler med alle partene i Midtøsten, også traff den israelske regjeringen. Den har lenge ført hemmelige samtaler med den syriske regjeringen, og har ikke avvist muligheten for å gi fra seg Golanhøydene, som Israel okkuperte i 1967 og ennå ikke har gitt fra seg igjen. Bush kjente til disse samtalene.

Uten USAs politiske, økonomiske og militære støtte, ville Israel trolig ikke lenger ha eksistert som statsdannelse. Israel har også andre stormaktsvenner, blant dem Storbritannia og Tyskland. Men mediene og folkemeningen i Europa er i langt større grad enn i USA villige til også å se konfliktene i Midtøsten fra palestinernes og de arabiske landenes synsvinkel. Maken til den uforbeholdne støtten de skiftende israelske regjeringene har fått de siste åtte årene med Bush som president, ville de aldri ha fått fra noe land i Europa. Det er derfor oppsiktsvekkende at Israel fører samtaler med Syria, på tross av kritikken fra president Bush.

Men Israels samtaler med Syria er selvsagt åpenbart klok politikk, nesten uansett utgangspunkt. Det er selvsagt også de ikke lenger hemmelige samtalene Israel fører med Hamas i Egypt. En fredsløsning i Midtøsten som innebærer at viktige land eller folkegrupper ikke skal få delta, er selvsagt ingen fredsløsning i det hele tatt. Derfor må selvsagt også Hizbollah og Iran inkluderes i samtalene.

Dersom Barack Obama blir valgt til amerikansk president, tyder hans uttalelser i valgkampen på at han vil sette USAs formidable makt inn for å forbedre mulighetene for en fredsløsning mellom Israel og Syria.

George Bush kan fortsatt rekke å gjøre mye skade før han går av som president. Så å si alt han har tatt av politiske initiativ i åtte år har blitt til fiasko. Først når Bush og hans administrasjon har forlatt Det hvite hus kan vi begynne å få den fulle oversikten over alle hans katastrofalt ukloke politiske beslutninger.

Enten det blir en av demokratene Barack Obama, Hillary Clinton eller republikaneren John McCain som overtar i januar neste år, vedkommende får en omfattende jobb med å reparere skadevirkningene etter den politiske klossmajoren George Bush.

Depressing news from the war zone

The prospect for peace and security for the Palestinians is slimmer than it has been for more than a decade.

Fatah rules the West Bank. Hamas rules in Gaza. The Israeli Army (IDF) controls both areas.

The Fatah of the West Bank are on the brink of becoming Palestinian quislings. Hamas in Gaza is isolated, boicotted by Israel and most of the world, starved and desperate.

The international community is fed up with the arrogant, brutal Israeli occupation of Gaza, the West Bank and Jerusalem. But with the USA government bending over to support the Israeli government, whatever foolishness the government cooks up, the rest of the world is paralyzed.

This is the backdrop, just before the coming negotiations in Annapolis in USA. But president Bush and his dangerously incompetent administration have been stripping away opportunities for peaceful solutions, ever since 9/11.

If the Bush administration really do want to make a difference in the Middle East, they have to confront the Israeli government and the IDF, as well as the extreme and hysterical religious rigth, in both Israel and the USA. They have to force the Israelis to give up all occupied land, give the Palestinian refugees from 1948 and 1967 the right to return, and compensate what was stolen from them. All the Palestinian children, parlamentarians and other political prisoners, must be set free. All the illegal settlements must be removed.

The Arab world has offered Israel peace. The conditions are modest, in line with countless UN resolutions, the Geneva convention and the Human Rights Charter.

It is up to Israel to choose peace. But again and again, different Israeli governments have pretended to want peace, but in reality, they have chosen war, terror and humiliation. And the majority of Israeli voters have been unable to produce a political leader with the integrity and moral courage to fight for peace and security for Palestinians and Israelis.

For many years, clever PR staffs and diplomats made the world believe in the brave, little democracy, fighting to survive in a hostile environment. They could fool us all, for a while. But the falsified image have melted away, long ago. Today, Israels real image is emerging: A brutal, aggressive, immoral occupant.

What can we do?