Viser arkivet for stikkord syria

The unholy Jordan river

Uri Avnery
December 7, 2013

SO HERE comes John Kerry again, for the umpteenth time (but who is counting?) to make peace between us and the Palestinians.

It is a highly laudable effort. Unfortunately, it is based on a false premise. To wit: that the Israeli government wants peace based on the two-state solution.

Unwilling – or unable – to recognize this simple truth, Kerry looks for a way around. He tries approaches from different directions, in the hope of convincing Binyamin Netanyahu. In his imagination he hears Netanyahu exclaim: “Now, why didn’t I think of that?!”

So here he comes with a new idea: to start by solving Israel’s security problems and doing away with its worries.

Let’s not talk for now about the other “core problems”, he says. Let’s look at your concerns and see how to meet them. I have brought with me an honest-to-goodness combat general with an honest-to-goodness security plan. Have a look at it!

This approach is based on the false premise – the offspring of the overall premise – that the “security concerns” cited by our government are genuine. Kerry is expressing the basic American belief that if reasonable people sit around a table and analyze a problem, they will find a solution.

So there is a plan. General John Allen, a former commander of the war in Afghanistan, puts it on the table and explains its merits. It addresses many worries. The main subject is the insistence of the Israeli army that whatever the borders of the future State of Palestine, Israel must continue for a long, long time to control the Jordan valley.

Since the Jordan valley constitutes about 20% of the West Bank, which together with the Gaza Strip constitutes altogether about 22% of the former country of Palestine, this is a non-starter.

For our government, that is its main value.

THE JORDAN, one of the most celebrated rivers in world history, is actually a smallish creek about 250 km long and a few dozen meters wide. Its sources are on the Syrian highlands (a.k.a. the Golan Heights) and it ends ingloriously in the Dead Sea, which is actually an inland lake. Not much of a river.

How did it attain its present strategic importance?

The following account is simplified, but not far removed from what actually happened.

Immediately after the June 1967 war, when all the Palestinian lands had fallen into Israel’s hands, groups of agricultural experts swarmed over the West Bank to see what could be exploited.

Most of the West Bank consists of stony hills, very picturesque but hardly suited to modern agricultural methods. Every inch of arable land was used by the Palestinian villages, using terraces and other ancient methods. No good for new kibbutzim. Except the Jordan valley.

This valley, part of the huge Syrian-African rift, is flat. Lodged between the river and the central Palestinian mountain ridge, it also has ample water. For the trained eye of a kibbutznik, it was ideal for agricultural machinery. It was also sparsely populated.

Almost all important Israeli leaders at the time had an agricultural background. Levy Eshkol, the Prime Minister, had been responsible for many years, before the establishment of the state, for the Jewish settlement effort. The Minister of Defense, Moshe Dayan, was born in a kibbutz and grew up in a Moshav (cooperative village). The Minister of Labor, Yigal Allon, was not only a renowned general of the 1948 war, but also a leader of the largest kibbutz movement. His mentor was Israel Galili, another kibbutz leader, the éminence grise of Golda Meir.

IT WAS Allon who provided the military pretext for keeping possession of the Jordan valley.

He devised a security plan for the post-1967 Israel. Its central plank was the annexation of the valley.

Known as the “Allon Plan”, it had – and still has – a strong hold on Israeli political thinking. It was never officially adopted by the Israeli government. Nor does there exist an authorized map of the plan. But it has been endlessly discussed.

The Allon Plan provides for the annexation of the entire Jordan valley, the shore of the Dead Sea and the Gaza Strip. In order not to cut off the rest of the West Bank from the Hashemite Kingdom of Jordan (also named for the river), the Plan left open a corridor between the two territories, near Jericho.

It was generally assumed that Allon intended to return the West Bank to the kingdom. But he did not really care. When I accused him from the Knesset rostrum of foiling the establishment of a Palestinian state, he sent me a note saying: “I am ready for a Palestinian state in the West Bank. So why am I less of a dove than you?”

THE MILITARY foundations of the Allon Plan were not entirely ridiculous – at the time.

One must remember the situation in, say, 1968. The Kingdom of Jordan was officially an “enemy country”, though there was always a secret alliance with its kings. Iraq was a strong state, and its army was highly respected by our military. Syria had been beaten in the 1967 war, but their army was still intact. Saudi Arabia, with its enormous wealth, stood behind them. (Who could have even imagined that the Saudis would some day become our allies against Iran?)

The Israeli military nightmare was that all these military forces would suddenly come together on Jordanian soil and attack Israel, cross the river, unite with the West Bank Palestinians and invade Israel proper. At a certain point, between the West Bank town of Tulkarm and the Mediterranean Sea, Israel is only 14 (fourteen) kilometers wide.

That was 55 years ago. Today this picture is indeed ridiculous. The only possible military threat facing Israel comes from Iran, and it does not include an attack by massed troops on land. If Iranian missiles come flying towards us, Israeli troops on the Jordan river will be mere onlookers. They will have nothing to look at. The challenge will be met long before the missiles come near.

As for warning stations, they can be located in my apartment in Tel Aviv. The 100 or so kilometers from here to the Jordan will make no difference.

The same goes for other “security concerns”, such as keeping warning stations in the West Bank.

The American general will listen politely and be hard put not to burst out laughing.

TODAY, THE Jordan valley is practically Arab-free. From time to time the few remaining Palestinians are mistreated by the army, in order to convince them to go away.

There are several Jewish settlements along the valley, put there by the Labor Party when it was still in power. The inhabitants don’t employ labor from the neighboring Palestinian villages, but cheaper and more efficient workers from Thailand. The very hot climate – the entire valley lies below sea level – allows for the growing of tropical fruit.

The only remaining Palestinian township is Jericho, a green oasis, the lowest town on earth. The Palestinian chief negotiator, Sa’eb Erekat, lives there (though in 1948 his father was the leader of the Palestinian fighters of Abu Dis, now a suburb in annexed East Jerusalem.) Sometimes the participants in Kerry’s “peace negotiations” meet there. Erekat, a nice person I used to meet at demonstrations, is in a state of resignation – in both senses.

ASSUMING FOR a moment that the general convinces Netanyahu that his security plan is wonderful and solves all our military problems, what difference would it make?

None whatsoever.

Instead, other “concerns” would come to the fore. There is an inexhaustible supply.

The same goes for the other story that fills Israel’s newspapers and TV programs these days: The expulsion of the Bedouins in the Negev.

The Bedouins have inhabited that Sinai-Negev desert since times immemorial. Ancient Egyptian stone paintings show their characteristic beards (the same beard I brought home from the 1948 war, after fighting in the Negev).

During the first years of Israel, entire Bedouin tribes were displaced and expelled. The pretexts sound eerily familiar: To forestall an Egyptian attack from the south.

The real reason was, of course, to get them off their land and replace them with Jewish settlers. US history buffs will be reminded of the treatment of the native Americans. The Army (our army) conducted several major operations, but the Bedouins are multiplying at a ferocious rate, and now they are back up to a quarter of a million.

Being Bedouins, they live dispersed with their goats over large areas. The government is trying (again) to get them out. The bureaucrats want to “Judaize” the Negev (while trying at the same time to “Judaize” the Galilee). But they are also inimical to the idea that such a relatively small number of people is occupying such large tracts of land, even barren land.

Planners in Jerusalem and Tel Aviv are drawing up all kinds of schemes to concentrate the Bedouins in townships, contrary to their traditional way of life. On paper, the plans look reasonable. In reality, they are designed to achieve the same as the plans for the Jordan valley: Take land away from the Arabs and turn it over to Jewish settlers.

Call it Zionist, nationalist or racist, it is hardly an attitude conducive to peace. That should be the real concern of John Kerry and John Allen.

Arab countries and EU propose a UN resolution on Syria

Russia, a long time ally of the regime in Syria, is against the resolution, and might block a vote on in the UN Security Council.

The draft resolution from some Arab countries and the European Union, will, hopefully, block Russia from selling arms and ammunition to the regime in Syria, and might be one of the reasons why Russia is against the resolution.

You’ll find the resolution text suggested by Arab nations and the European Union here.

The web news site EU Observer brings the news of the resolution here.

French TV reporter killed in Homs, Syria

Gilles Jacquier, 43, killed on the job in Homs, Syria, was a correspondent for France’s state owned TV channel France 2. His death is confirmed by his employer, France 2.

According to a reporter at the scene on Wednesday , a shell exploded in a group of 15 journalists covering demonstrations in the city on a visit organised by the authorities. Several other people were wounded.

Jacquier has covered conflicts from Algeria in the 1990s to Iraq, Afghanistan, Congo, the Balkans and the Arab spring. He received the French Prix Albert Londres, in 2003 for his work on the second intifada in Palestine. He took a bullet to his side in the 2003 intifada, through his bullet-proof vest. He had also won an award for work in Afghanistan.

The French government demands an investigation.

Read more in Aljazeera, BBC or The Guardian

Kjære Obama og resten av verdens toppleder

Eg vill Israel alt godt og alle jøder som klarer å opptre som normale mennesker rundt i alle land.
Om de har herrefolk tanker om seg selv som guds utvalgte folk, og derav kan oppføre seg som om andre folkeslag er dem underlegne i forhold til dem, grunnet tro på gud og de handler som guds utsendte ledere på jord føler eg forakt.
En drept jøde er likestilt for meg med en drept fra andre folkeslag.
Før de aksepterer å innfinne seg med de grenser FN setter, både fysiske landområder og de grenser internasjonale traktater setter vil de aldri få fred. De vil fortsette å måtte hyle og skrike på att andre er antisemitter og fortelle hvor grufulle alle andre folkeslag er, som ikke slikker dem opp etter rygge.
Så for deres egen sikkerhets skyld ber eg deg president Obama, sende sjømilitære styrker til den omstridde kystlinje, for å sikre oppbyggingen av Palestinske områder igjen.
Ett år på dagen før du Obama ble valg, holt du en preken i en kirke, der hann snakket om Jerikos fall.
Bruk basunene kom med ett hangarskip, som kan bli base for tryggleiken til Israel, der Murene gjengbygges på grenselingene til Israel, om de føler behov for å bo i ett fengsel.
EU og Russland og resten av verdens ledere, dere bør selvfølgelig ha en solid rolle i det hele.
Er dette jødehat eg uttrykker? Nei mener eg det er respekt for menneskeliv generelt.
Krig avler krig, konkret fast holdning som er rettferdig, kan om en ønsker det stanse krig og voldshandlinger.
Tore Steinset Norway

Humanistisk jødedom

Eg leitar og undrast
Er det rom for humanismen innan jødedommen? Her er litt og fleire linka om det spørsmålet. Eg undrast om, ikkje det skall kunne gå an å bygge verden, med ein forstand som er verdsleg. Det er ein person eg er i gang med å kike på. Er det ein eller annan med saklig meining, om hann og organisasjonen hann starta?

Humanistisk jødedom

The New York Times
Rabbi Sherwin T. Wine, founder of a movement in Judaism that says there is no reason to believe in God but that the religion’s highest ethical traditions and the value of each person should be revered, died on Saturday in Essaouira

Na-eh ha-or ba-olam.
Na-eh ha-or ba-shalom.
Na-eh ha-or ba-shabbat.
How wonderful is the light of the world.
How radiant are the candles of peace.
How beautiful are the lights of Shabbat.
Wine composed a poem that is considered to be the central expression of the outlook of Humanistic Judaism:
Ayfo oree? Oree bee.
Ayfo tikvatee? Tikvatee bee.
Ayfo kokhee? Kokhee bee v’gam bakh.
Where is my light? My light is in me.
Where is my hope? My hope is in me.
Where is my strength? My strength is in me
– and in you.

Sherwin Wine
Sherwin Theodore Wine (January 25, 1928– July 21, 2007) was a rabbi and a founding figure in Humanistic Judaism. Originally ordained a Reform Jewish rabbi, Wine founded the Birmingham Temple, the first congregation of Humanistic Judaism in 1963, in Birmingham, Michigan, outside Detroit, Michigan (the temple later relocated to its current location in Farmington Hills, Michigan).

Memorial for Rabbi Sherwin Wine

Selv Israels regjering trosser Bush

Selv den israelske regjeringen trosser nå USAs upopulære president George Bush.

Da USAs president George Bush besøkte Israel for å feire landets 60 års jubileum tidligere i måneden, benyttet han muligheten til å angripe Barack Obama, som ser ut til å bli Demokratenes presidentkandidat.

Bush kritiserte Obama for å føye seg for terrorister, ved å gå inn for at USA skal gå i dialog med Syria og Iran. Begge står på presidentens lange liste over onde imperier som USAs venner ikke skal få lov å snakke med. Barack Obama var raskt ute med å svare på kritikken, og kritiserte Bush for å ha ført en politikk som i virkeligheten øker Irans handlefrihet, og ikke begrenser den.

Etter at president Bush dro hjem igjen fra Israel, viser det seg at hans kritikk mot Obama for hans anbefaling av samtaler med alle partene i Midtøsten, også traff den israelske regjeringen. Den har lenge ført hemmelige samtaler med den syriske regjeringen, og har ikke avvist muligheten for å gi fra seg Golanhøydene, som Israel okkuperte i 1967 og ennå ikke har gitt fra seg igjen. Bush kjente til disse samtalene.

Uten USAs politiske, økonomiske og militære støtte, ville Israel trolig ikke lenger ha eksistert som statsdannelse. Israel har også andre stormaktsvenner, blant dem Storbritannia og Tyskland. Men mediene og folkemeningen i Europa er i langt større grad enn i USA villige til også å se konfliktene i Midtøsten fra palestinernes og de arabiske landenes synsvinkel. Maken til den uforbeholdne støtten de skiftende israelske regjeringene har fått de siste åtte årene med Bush som president, ville de aldri ha fått fra noe land i Europa. Det er derfor oppsiktsvekkende at Israel fører samtaler med Syria, på tross av kritikken fra president Bush.

Men Israels samtaler med Syria er selvsagt åpenbart klok politikk, nesten uansett utgangspunkt. Det er selvsagt også de ikke lenger hemmelige samtalene Israel fører med Hamas i Egypt. En fredsløsning i Midtøsten som innebærer at viktige land eller folkegrupper ikke skal få delta, er selvsagt ingen fredsløsning i det hele tatt. Derfor må selvsagt også Hizbollah og Iran inkluderes i samtalene.

Dersom Barack Obama blir valgt til amerikansk president, tyder hans uttalelser i valgkampen på at han vil sette USAs formidable makt inn for å forbedre mulighetene for en fredsløsning mellom Israel og Syria.

George Bush kan fortsatt rekke å gjøre mye skade før han går av som president. Så å si alt han har tatt av politiske initiativ i åtte år har blitt til fiasko. Først når Bush og hans administrasjon har forlatt Det hvite hus kan vi begynne å få den fulle oversikten over alle hans katastrofalt ukloke politiske beslutninger.

Enten det blir en av demokratene Barack Obama, Hillary Clinton eller republikaneren John McCain som overtar i januar neste år, vedkommende får en omfattende jobb med å reparere skadevirkningene etter den politiske klossmajoren George Bush.

Fastlåste fronter i Midtøsten

USAs tidligere president, nobelprisvinneren Jimmy Carter, forsøker å skape dialog mellom Israel og nabolandene, men motarbeides av USAs ledelse.
Tidligere USA-president, nobelprisvinner Jimmy Carter (83) er i Midtøsten for å forsøke å skape dialog mellom bitre fiender. I motsetning til nåværende USA-president, snakker Carter med alle som vil snakke med ham. I helgen var han i Syrias hovedstad Damaskus og møtte Hamas-leder Khaled Meshaal. Han orienterte om samtalene med Meshaal på en pressekonferanse i Jerusalem mandag.
Jimmy Carter forsøkte å få Hamas til å stanse skytingen med Qassam-raketter inn i Israel i en måned. Carter argumenterte med at det ville gi Hamas mulighet for anerkjennelse og dialog. Han var skuffet over at han ikke fikk noe løfte om det fra Hamas. Men Hamas trodde kanskje at det ikke ville føre til noen gjenytelse fra Israel, trolig en riktig vurdering.
Hamas sa til Jimmy Carter at de tilbyr Israel en «hudna», en våpenhvile i ti år, dersom Israel trekker seg ut av de områdene de okkuperte i seksdagerskrigen i 1967: Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem. En slik avtale har Israel til nå ikke vært villig til å inngå. Etter 1995 har ingen israelsk regjering hatt folkets mandat, eller mulighet til å få det, til å inngå en avtale med palestinerne, selv om de hadde ønsket. Og det har ingen israelsk regjering ønsket, etter 1995.
Mistenksomheten, bitterheten og avstanden mellom partene har vokst seg stor i Midtøsten gjennom mer enn hundre års konflikt. Derfor er det grunn til å rose Jimmy Carters forsøk på å skape dialog. Han har sannelig ikke fått hjelp hjemmefra. USAs utenriksminister Condoleezza Rice kritiserte at han i det hele tatt møtte Hamas. Condoleezza Rice krever at Hamas først må ta avstand fra all politisk voldsbruk. USA kunne vurdere å gi et slik løfte selv, før de krever det av andre.
Jimmy Carter har blitt så nedlatende tatt imot av den israelske regjeringen at jødene bør skjemmes dypt og inderlig. Carter har æren for at det ble en fredsavtale mellom Israel og Egypt i 1979, det største og sterkeste arabiske nabolandet. Det var Israels første fredsavtale med et naboland, etter mange kriger. Carter mener Egypt har respektert avtalen, men at Israel ikke har gjort det. I boken «Fred, ikke apartheid», omtaler han Israel som en apartheidstat. Det kan de stridbare israelske lederne ikke tåle, og de har straffet Carter med å gi ham en æreløs, usømmelig mottakelse.
Det er likevel forståelig at Hamas, Fatah og den israelske regjeringen ikke vil formidle noen innrømmelse, verken gjennom en tidligere amerikansk president eller andre åpne kanaler. Både på palestinsk og israelsk side er det risikofylt å ta initiativ til tillitsbyggende og konfliktdempende tiltak. Den forrige israelske lederen som forsøkte, Yitzhak Rabin, ble skutt av en jødisk ekstremist i 1995.
Drapet på Rabin slukket håpet om fred og forsoning i Midtøsten i 1995. Jimmy Carter bør hedres fordi han forsøker å tenne et nytt håp i 2008.

Møtet i Annapolis neste uke

Jeg er på jakt etter en annerledes analyse av det kommende forhandlingsmøtet i USA i neste uke. Svært beskjedne forventninger. Syria og Saudi Arabia skal delta. Men ikke Iran, Hamas eller Hizbollah. Den israelske regjeringen har ikke stilt noen innrømmelser i utsikt, før møtet.

Noen som har forslag til en angrepsvinkel?