Viser arkivet for stikkord palestinerne

En splittet og desillusjonert nasjon

Fintellingen i Israel har ikke endret mandatfordelingen.

FORSPILLET
Det ble valg nå, fordi den avtroppende statsministeren, Ehud Olmert (Kadima) ønsket å trekke seg, med en ambisjon om å komme tilbake når korrupsjonssaken mot ham er avsluttet. Utenriksministeren i hans regjering, Tzipi Livni, ble ny partileder og forsøkte å danne en ny regjering. Da det ikke lykkes, var det ingen vei utenom et nytt valg.

Benjamin Netanyahu overtok som partileder i Likud, da den forrige statsministeren, Ariel Sharon brøt med partiet og dannet Kadima. Da han fikk hjerneslag, overtok Ehud Olmert som statsminister.

VALGKAMPEN
Likud og Benjamin Netanyahu var lenge tippet som sikker vinner. Men så iverksatte regjeringen Olmert krigen mot Gaza, for å få slutt på rakettangrepene fra Gazastripen mot israelsk territorium. Krigen ble fordømt fra hele verden, og vekket avsky også i amerikansk opinion. Men i Israel var 80-90 prosent av velgerne positive. Gazafelttoget førte til et kraftig oppsving på meningsmålingene for Kadima og Arbeiderpartiet ved Tzipi Livni og Ehud Barak, som frontet krigen i israelske medier. Kadimas fremgang fortsatte helt fram til valget.

VALGET
Tzipi Livni gjennomførte en god valgkamp, og ble valgets vinner, med 28 mandater, ett mer enn Likud. Men for venstrefløyen og fredsbevegelsen ble valgresultatet en katastrofe. Arbeiderpartiet, som grunnla og styrte nasjonen i flere tiår, er nå bare en skygge av hva det var, med 13 mandater. En av redaktørene har foreslått at Arbeiderpartiet og Kadima bør slå seg sammen. Det er vanskelig å se noen politisk avstand mellom dem, men partier er maktsystemer, og det handler ikke bare om politiske standpunkter, men også om maktposisjoner.

Det antireligiøse og rastiske partiet Yisrael Beitenu, med en kjerne av russiske innvandrere ble valgets andre vinner, med 15 mandater.

Shas, som var partner med Kadima og Arbeiderpartiet i den avtroppende regjeringen, fikk 11 mandater.

ETTER VALGET
Selv om Kadima såvidt fikk den største partigruppen i Knesset, er det lite trolig at Tzipi Livni kan danne regjering. Sannsynligvis går oppdraget til leder av Likud, Benjamin Netanyahu. Han danner trolig en religiøs/høyre-koalisjon. Selv om Yisrael Beitenu er antireligiøst, vil de trolig støtte en slik regjering, kanskje også delta i den.

En slik regjering vil ikke ha noen troverdighet som deltaker i en fredsprosess for Midtøsten. Den vil derfor føre til at Israels omdømme blir ytterligere svekket. Det kan bringe Israels regjering i vanskeligheter i forhold til USA, og kan komme til å tvinge en regjering med Netanyahu som statsminister til å endre syn på fredsforhandlinger med palestinerne. Sist en amerikansk administrasjon forsto konflikten, og våget å stille skarpe krav til Israel, var da George Bush sen var president. Både under Bill Clinton og George Bush jr har konflikten bare blitt mer uløselig, og mange positive muligheter blitt torpedert eller avsporet.

KONFLIKTEN
Det er mange ulike måter å betrakte konfliktene i Midtøsten på. Mange ser konflikten som en kamp mellom jødedommen og islam. Men det er en feilslått betraktningsmåte. Den israelske retorikken har forsøkt å stemple kritikk av israelsk politikk som en form for antisemittisme. Det er merkelig at ikke alle gjennomskuer den retorikken. For både jøder og palestinere er semittiske.

En mer fruktbar betraktningsmåte er å se på konflikten mellom jødene og palestinerne som en stammekrig, som er i ferd med å splitte begge folkegruppene. Det er krigere og fredstilhengere både blant jødene og palestinerne. Men dynamikken i konflikten er at det er krigerne som vinner i begge stammene, fordi de som ønsker fred, blir utmanøvrert av krigerne i hver sin leir.

Våpenhvile i Gaza

Den israelske regjeringen, Hamas og Islamsk jihad har nå iverksatt hver sin våpenhvile.

Våpenhvilen var ventet. Tirsdag innsettes Barack Obama som president. Den israelske regjeringen ville ikke utfordre forholdet til USAs nye president ved å fortsette bombingen helt frem til Obamas store dag.

Arkitekten for krigen i Gaza, forsvarsminister og Ap-leder Ehud Barak, sa i dag at Israel hadde nådd alle sine militære mål. Han nevnte ikke det viktigste politiske målet: Å vinne valget i Israel i februar. De militære målene var trolig:

1) Drepe Hamas-ledere.
2) Ødelegge tunnelene fra Gazastripen til Egypt, som brøt Israels blokade.
3) Stanse skytingen av raketter inn i Israel.
4) Unngå tap av israelske soldater.

Minst 1200 palestinere ble drept. Minst halvparten var sivile, mange av dem barn. Tapstallene vil stige i dagene som kommer, når våpenhvilen fører til at bombede bolighus, skoler, sykehus og kontorbygninger kan gjennomsøkes for å finne levende og døde.

Ti israelske soldater mistet livet i Gaza. Fem av dem ble drept i en ulykke med en stridsvogn. I motsetning til i krigen mot Hizbollah i Libanon i 2006, klarte Hamas ikke å påføre den israelske hæren tap av betydning. En viktig forklaring, var at Israel tok forholdsregler for å unngå egne tap. Israel ofret sivile palestinske liv, for å unngå å sette egne soldaters liv i fare.

Israelske politikere sa i dag at krigen i Gaza ble vunnet. Men Israel vant bare en militær seier. Krigen om sitt moralske omdømme har Israel tapt. En nådeløs blokade av 1,5 millioner innesperrede palestinere, terrorbombing i 22 dager og netter, skyting mot ambulanser, helsepersonell, FN-skoler og sykehus, det har fått den siviliserte verden til å reagere med avsky. Israelske regjeringstalsmenn forklarte drapene på sivile med at det skjulte seg væpnede hamasmenn blant dem. Men forklaringene ble ikke dokumentert og fremsto ikke som troverdige.

I Europa har mediene gjennomskuet den israelske regjeringens propagandaknep for mange år siden. Nå blir de i stigende grad også gjennomskuet av medier i USA. Da Israels utenriksminister Tsipi Livni var i USA fredag, ble hun på pressekonferansen omtalt som terrorist av flere journalister. Også i USA kan mediekrigen være tapt for Israel. Og i vår tid er krigen i mediene om den globale folkemeningen, minst like viktig som den militære krigen.

Tsipi Livni vil ikke gi Hamas den anerkjennelsen det ville være å inngå våpenhvile med dem. Men etter at den israelske regjeringen erklærte våpenhvile natt til i går, gjorde Hamas det samme. Islamsk jihad og flere andre motstandsgruppene sluttet seg til våpenhvilen i kveld. De har gitt Israel en frist på en uke til å trekke sine soldater ut av Gazastripen.

Først når Israel vil møte sine fiender i forhandlinger, og slutter å drepe dem, blir det tent et håp om fred i Midtøsten. Så lenge Israel okkuperer Palestina, blir det ikke fred, og ikke sikkerhet for palestinere og israelere, bare vaklende våpenhviler og endeløse, resultatløse forhandlinger.

Tilspisset i Midtøsten

De israelske flyangrepene mot Gazastripen i formiddag, ble møtt med kritikk fra hele verden.

Den arabiske liga har bedt FNs Sikkerhetsråd gripe inn, etter at 60 israelske fly i formiddag bombet mål på Gazastripen. Associated press oppga at rundt 200 palestinere ble drept og 270 skadd i angrepene. Mange drepte var politi eller medlemmer av sikkerhetsstyrken til Hamas.

Den israelske regjeringen begrunnet flyangrepet med rakettangrepene mot Israel fra Gazastripen, som har pågått i flere år. Angrepene skaper utrygghet i det området i Israel som er innen rekkevidde for rakettene. Det er særlig grensebyen Sdrot sør i Israel, like ved nordøsthjørnet av Gazastripen, som rammes av rakettene. De fleste rakettene faller ned utenfor bebyggelsen og gjør ikke skader av betydning. Men etter flyangrepene i formiddag, ble en israelsk borger i ettermiddag drept av en rakett fra Gazastripen.

Hamasregjeringen på Gazastripen har i høst praktisert våpenhvile, mens de har forhandlet via den egyptiske regjeringen med regjeringen i Israel. Men Hamas’s våpenhvile førte ikke til at Israel stanset sine angrep på Gazastripen. Hamas avsluttet derfor våpenhvilen rett før jul. Det er derfor ikke uventet at voldsnivået nå øker. Krigsfaren i Midtøsten er overhengende i makttomrommet frem til 20. januar, da USAs neste president Barack Obama endelig overtar, og valget i Israel 10. februar. USA har siden 60-tallet forsynt Israel med våpen og gitt landet milliarder i økonomisk støtte. Men samtidig har USA i noen kritiske faser moderert og dempet Israels militære aggressivitet.

Den israelske hæren var stasjonert på Gazastripen fra 1967 til 2005. Da avviklet den daværende regjeringen Ariel Sharon de ulovlige jødiske bosettingene på Gazastripen og trakk hæren ut. Tilbaketrekkingen hadde støtte fra et stort flertall i befolkningen i Israel, men møtte sterk motstand fra den militante nybyggerbevegelsen. Israel har fortsatt kontroll med Gazastripens luftrom, kyststripe og grenser.

Ved det kommende valget til det israelske parlamentet Knesset, konkurrerer tre partier om å fremstå for velgerne som handlekraftige og aggressive: Kadima som ledes av utenriksminister og fungerende statsminister Tzipi Livni, Arbeiderpartiet som ledes av forsvarsminister Ehud Barak og opposisjonspartiet Likud som ledes av Benjamin Netanyahu. Alle tre står for en aggressiv militær undertrykkelse av palestinerne. Men Tzipi Livni og Ehud Barak har samtidig forsøkt å finne forhandlingsløsninger med palestinerne og nabolandene.

Statssekretær Raymond Johansen (Ap) fordømte de israelske angrepene. Det samme gjorde Tony Blair, som siden han trakk seg som britisk statsminister i juni 2007 har forsøkt å forhandle frem en fredsløsning i Midtøsten, på vegne av kvartetten FN, EU, USA og Russland. De to, og mange av de andre kritikerne av Israels flyangrep, oppfordrer begge parter til å innstille krigshandlingene.

Blair og Johansen taler dessverre for døve ører. Først når kritikken rettes ensidig mot okkupasjonsmakten Israel og følges opp av økonomisk og diplomatisk maktbruk, er det håp om fred i Midtøsten.