Viser arkivet for stikkord palestinakomiteen

Gaza – fortsatt kritisk

Jeg holdt dette innlegget i Studentersamfunnet i Bergen i kveld, etter at Finn Erik Thoresen fra Norsk Folkehjelp og Line Khateeb fra Palestinakomiteen hadde innledet til debatt:

25 humanitære organisasjoner, norske og internasjonale, publiserte denne uka en rapport om den israelske blokaden av Gaza. For den fortsetter. Rapporten heter Dashed hopes. Bak rapporten står blant annet Oxfam, Amnesty, Redd Barna, Det norske flyktningerådet og den svenske kirken. Rapporten feller en knusende dom over den israelske regjeringens brutte løfter.

Den israelske regjeringen lovet 20 juni omfattende lettelser i blokaden, etter at israelske soldater hadde bordet den humanitære flåten på ni skip som forsøkte å bryte blokaden. Ni ubevæpnede tyrkiske aktivister ble skutt og drept av de israelske soldatene.

Israel har gjennomført en blokade av Gaza siden 1990. Men den ble kraftig skjerpet, etter at Hamas vant valget i 2007. Forsvarsminister Ehud Barak fra Arbeiderpartiet sa de ikke skulle sulte ut befolkningen i Gaza. De skulle bare sette dem på en slankekur. Det er en kynisme og en brutalitet som burde kvalifisere for alminnelig fordømmelse i hele den siviliserte verden.

Men dessverre har den ekstremistiske israelske regjeringen en mektig storebror, som står last og brast med Israel, så å si uansett.

Det sies at Kina er frustrert over sin lillebror Nordkoreas oppførsel.

USA har vesentlig mer å skjemmes over, når det gjelder sin egen bortskjemte, brutale og destruktive lillebror Israel.

Den israelske regjeringen sier de vil fortsette blokaden så lenge Hamas styrer.
Du husker kanskje hva som var situasjonen før valget: Da Yassir Arafat var leder for den palestinske administrasjonen, avviste den daværende israelske regjeringen fredsforhandlinger, fordi Arafat angivelig ikke ville. Så døde han, og Mahmoud Abbas overtok, en mann det ikke er mulig å klistre den minste mistanke om terrorisme ved, verken da eller senere.

Men da var heller ikke Israel, med støtte fra USA, villig til å forhandle. Og når en fredens mann ikke klarer å oppnå noe for de som har valgt ham, er det ikke så rart at mange blir fristet til å velge andre, mer militante strategier. Valgseieren Hamas oppnådde i 2007 var derfor framkalt av Israel og USA. De hadde seg selv å takke for at palestinerne ble splittet i to leire, med ett styre for Vestbredden og Øst-Jerusalem, med Fatah-mannen Mahmoud Abbas som president. Hamas kontrollerer Gaza.
I det oppstyret som ble internasjonalt i mediene etter at Israel drepte ni tyrkiske aktivister i sommer, presset flere vestlige land fram forhandlinger med Israel. Da fikk de ganske konkrete løfter fra den israelske regjeringen, om hva som ville bli gjort:

• Israel skulle åpne for eksport av varer fra Gaza. Argumentet for blokaden er risikoen for at det skal komme INN varer som kan brukes til terrorhandlinger mot Israel. Alminnelig logikk skulle derfor tilsi at det skulle være uproblematisk å sende varer ut fra Gaza, for å gi arbeid og utkomme for palestinerne. Men neida. Den israelske regjeringens logikk er annerledes enn vår. Eksport er fortsatt forbudt, med mindre den går under jorden, gjennom tunellene til Egypt.
• Israel lovet å utvide de buffersonene de kaller sikkerhetssone, dvs de sonene til sjøs der palestinerne kan få fiske, og landbruksområdene i grenseområdet mot Israel. 85% av fiskeriressursene og 35% av jordbrukslandet er beslaglagt av Israel på denne måten. Har Israel holdt sitt løfte?
• Importrestriksjoner på drivstoff til elektrisitetsverkene. Ingen forbedring. Svært alvorlig for hverdagslivet til palestinerne.
• Israel lovet å doble kapasiteten ved grensestasjonen Karni. Har de gjort det? Neida. Kapasiteten ved Karni er redusert siden i fjor sommer.
• Det kommer inn mer matvarer. Men mange humanitært svært viktige varer, f eks til vannverkene, har ikke fått slippe gjennom den israelske grensekontrollen.

Den israelske regjeringen har vedtatt at Gaza er et fiendtlig område, og mener det er legitimt å utsette hele befolkningen for press, for indirekte å undergrave Hamas.
Men som vanlig opererer selvsagt den israelske regjeringen helt med sin egen oppfatning av hva som er folkerett og humanisme.

Etter folkeretten har okkupasjonsmakten ansvaret for velferden til sivilbefolkningen i det området de okkuperer. Det ansvaret har Israel ikke påtatt seg, noen gang siden 1948. Alle siviliserte land forstår selvsagt at det ikke finnes noe rettsgrunnlag for å straffe en hel sivilbefolkning, fordi man ikke liker de lederne de har valgt. Men den israelske regjeringen forstår det ikke, fordi de ikke vil forstå det.
Det ulykksalige for befolkningen i Gaza, er at det er makten og ikke retten som bestemmer hva som skjer med dem.

En historie om hva blokaden av Gaza innebærer i praksis:

En av de få gruppene som får lov å komme fra Gaza til Israel, er de som har et akutt behov for medisinsk behandling de ikke kan få i Gaza. Det antallet øker, fordi det er så vanskelig å få inn medisiner og medisinsk utstyr gjennom den israelske grensekontrollen.

16 oktober nå i høst, døde Nasma Abu Lasheen av leukemi. Hun ble 2 år gammel. Hun fikk til slutt lov å komme til medisinsk behandling i Israel. Men saksbehandlingen tok så lang tid at hun døde før tillatelsen kom.

En ekstra brutalitet, er at foreldre eller andre foresatte ikke får lov å komme inn i Israel, selv om det syke barnet deres får lov.

Siden 2009, har 33 pasienter dødd, i påvente av at de skulle få utreisetillatelse.

Dette er bare en dråpe i havet i palestinernes lidelser. Men det illustrerer hvordan brutaliteten ytrer seg.

Tro hvordan nazismen hadde behandlet jødene, dersom det hadde eksistert en kritisk presse og en våken internasjonal opinion? Kanskje hadde de oppført seg omtrent slik den israelske regjeringen nå behandler palestinerne? Så brutalt som mulig, innenfor de rammene omverden setter, såvidt under den siviliserte verdens tålegrense.

Mange synes det er merkelig at verdens eneste rasistisk funderte stat, dominert av en jødisk befolkning, kan behandle noen brutalt, med den bakgrunnen de selv har, med holocaust og jødeforfølgelsenes mareritt, noenlunde tett på oss.

Men vi vet jo at noen barn som blir misbrukt, selv blir misbrukere når de vokser opp. De som selv har blitt mobbet, blir noen ganger selv mobbere.

Det er kanskje galt, og i alle fall diskutabelt, å psykologisere fra enkeltmenneske til nasjon. Men Israel har gitt seg selv rollen som internasjonal versting. Istedenfor å lære av den nazismen de selv ble offer for, at mord, vold og maktmisbruk er en ubrukelig metode, som bare bringer elendighet over den nasjonen som baserer seg på det, har Israel ikke valgt fredelige løsninger, diplomatiets og folkerettens vei. En bitte liten nasjon bruker makten og ikke retten i forhold til resten av verden. Før eller senere må det gå forferdelig galt, ikke bare for palestinerne, men først og fremst for israelerne selv.

Det som skjer i Midtøsten er en litt omskrevet reprise av det som skjedde i Europa på 1920-tallet. La oss håpe at Israel – og USA – tar til vettet og skifter kurs, før historiens 1930- og 1940-tall gjentar seg!

EUs utenriksminister, Catherine Ashton har kritisert Israels blokade her

Forbrukerboikott av Israel

Vinmonopolet selger faktisk en sterkvin som trolig har blitt produsert på okkupert område, på Golan-høyden, som Israel okkuperte fra Syria under krigen i 1967. Du finner vinen her.

Jensen er både for og mot Israels krig

Siv Jensen (Frp) deltok i kveld på et møte som støttet Israels krig, og demonstrerte deretter for fred.

Siv Jensen (Frp) innledet i kveld på et møte til støtte for Israel i Oslo. Hun innledet sammen med Ingebrigt Sørfonn (KrF), som leder Israels venner på Stortinget. Han var ikke god nok israelsvenn for Hordaland KrF, som vraket ham til fordel for Laila Dåvøy på nominasjonsmøtet. Sørfonn stilte opp etter at KrF-leder Dagfinn Høybråten hadde moral, vett, kanskje også politisk nese nok til å avslå.

Senere på kvelden deltok Siv Jensen på demonstrasjonen for fred og fredsforhandlinger. Line Khateeb, bergenseren som leder Palestinakomiteen, kritiserte Jensens dobbeltholdning: «Du kan ikke være for Israels krigføring klokken fem og mot klokken sju», sa Line Khateeb til NRK i dag.

«La meg slå fast at krig er det verste som er, det vet også mange nordmenn som kan huske den gangen dette landet også var rammet av ufred, det å bli rammet i eget land slik Israel har gjort. Nå svarer landet med å bruke sin rett til å forsvare seg», sa Jensen.

Men Jensen roter. Det er Israel som okkuperer Gaza. Ikke Gaza som okkuperer Israel.

En meningsmåling i osloavisen VG i dag, viste at 64,1 prosent er motstandere av Israels krigføring i Gaza. Bare 15,9 prosent støtter Israels invasjon, et moralsk uholdbart standpunkt, som bare kan forklares med bortforklaringer.

Siv Jensen er kritisk til mediedekningen av krigen i Gaza. I NRK klaget hun over at Tromsø-legen Mads Gilbert, medlem av partiet Rødt, får komme til orde «usensurert» med det hun kaller propaganda mot Israel.

Den israelske hæren har stengt Gaza for pressen lenge før de startet bombingen 3. juledag. Dermed er vestlige øyenvitner blitt svært sentrale for vestlige medier. Gilbert har derfor ikke bare blitt intervjuet i norske medier, men også av en rekke andre lands medier.

Mads Gilbert og hans kollega Erik Fosse risikerer livet som leger i en krigssone. Deres personlige mot og engasjement for krigens ofre er sterkt og synlig. Gilbert og Fosse har fortalt om hva de har sett og opplevd som leger på Shifa-sykehuset i Gaza, der de tar imot drepte og sårede palestinerne. Det de har fortalt er ødeleggende for Israels fra før elendige omdømme. Men det er øyenvitneskildringer fra en brutal og dypt umoralsk krig mot en utarmet og stort sett ubevæpnet sivilbefolkning. Det var slike øyenvitneskildringer den israelske regjeringen søkte å hindre, ved å stenge pressefolk ute fra Gaza. Det var modig og snarrådig gjort av utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) å sette inn norsk diplomati og bevilge penger for å få de to legene inn i Gaza.

Og hvem var det Siv Jensen mente burde ha sensurert Mads Gilberts uttalelser? Den israelske militærsensuren? Norske myndigheter sensurerer som kjent ikke sine borgere, verken Jensen, Gilbert eller andre ekstremister. I et Frp-styrt Norge ville kanskje den sensuren som ble avskaffet da vi fikk en grunnlov i 1814 bli innført igjen? Eller?

Appell mot Israels bombing av Gazastripen

Demonstrasjon mot Israels bombing av Gazastripen
Den blå steinen
Lørdag 3. januar 2009 kl 1400

Kjære venner,

Takk for at du er her. Takk for at du tror det nytter å vise hvor du står!

Det er de som tror at det ikke nytter. At bare USA kan stanse Israels krigsforbrytelser på Gazastripen. I natt var det nye angrep. På en palestinsk skole ble nattevakten drept. I natt drepte de også en ny Hamas-leder. Den fjerde siden bombingen begynte.

I alt har israelske krigsfly drept mellom fire og femhundre palestinere. Minst 2000 er skadet. 1,5 millioner er terrorisert. Det er drept fire israelere.

Vi er her i dag fordi vi tror det nytter å vise at vi ikke godtar Israels folkemord på Gazastripen.

Vi er her fordi vi vil fortelle befolkningen på Gazastripen, Vestbredden og i Jerusalem at vi bryr oss om de. Vi har omsorg for de. Vi deler deres fortvilelse over de krigsforbrytelsene de blir rammet av.

Så forteller vi våre egne landsmenn og våre politiske ledere at vi ikke godtar Israels krigshandlinger mot sivilbefolkningen i de områdene de okkuperer: Gazastripen, Vestbredden, Øst-Jerusalem, Golanhøyden.

Så forteller vi den israelske regjeringen at vi har gjennomskuet deres krigspropaganda. Vi tror ikke på den lenger.

Det er faktisk ikke palestinerne som okkuperer Israel. Det er Israel som okkuperer palestinernes land.

Tror vi at bombingen på Gazastripen stanser i dag fordi vi våger å demonstrere mot Midtøstens sterkeste militærmakt? Og mot deres våpenleverandør og støttespiller USA?

Nei. Vi tror ikke det. Vi er ikke naive.

Men vi bruker ikke vår avmakt som begrunnelse for å nøye oss med å være tilskuere. Til å si at dette angår ikke oss.

Urett er vår sak.

Og vi kan gjøre noe.

Vi kan gjøre en forskjell.

Jeg er stolt over at vi er så mange som har trosset vinter og snø og stiller opp for palestinerne og for hverandre.

For vi stiller jo ikke bare opp for palestinerne? Vi stiller også opp for hverandre og for oss selv.

Vi ønsker en verden og en fremtid der retten og ikke militærmakten som gjelder. Vi ønsker ikke at verken palestinernes eller våre egne barn og barnebarn skal leve i en verden der militærmakten er det eneste som teller. En verden der tyven og morderen slipper unna, fordi den sterkeste militærmakten står på deres side.

Men stiller vi ikke også opp for israelerne?

Husk at mange nordmenn, mange av våre politiske ledere, fortsatt tror på et falskt glansbilde av Israel.

De tror Israel er et lite, idealistisk land som forsvarer seg mot en krigersk, aggressiv omverden. En demokratisk, vestlig utpost mot en fiendtlig muslimsk verden.

De tror kanskje ikke at det finnes en militær løsning. Men de tror blindt på den israelske krigspropagandaen, som alltid finner noen andre å skylde på.

Men det er et falskt bilde. Det vet vi, som har gjennomskuet krigspropagandaen.

Israel har fra fødselen i 1948 bygget på en løgn. Det bodde noen i Palestina, der den britiske okkupasjonsmakten i 1918 lovet jødene et hjem.

Palestina var ikke et ubebodd land i 1918. Det bodde noen der. Noen millioner palestinske bønder. Noen få tusen jøder. De levde i fred med hverandre, og hadde gjort det i mange hundre år.

For at jødene skulle få det hjemlandet de ble lovet i Palestina, måtte de drepe og fordrive de som bodde der fra før.

Det var slik Israel ble grunnlagt; gjennom etnisk rensing av landsby etter landsby, by etter by. En serie rystende overgrep. En forbrytelse mot menneskeheten.

Den FN-utsendingen som rapporterte om drapene, Folke Bernadotte, ble likvidert av zionistenes leiemordere i 1948.

Israel klarte ikke å jage eller drepe alle palestinerne i 1948. Derfor er det en stor arabisk minoritet i Israel, og en stor arabisk majoritet i de områdene Israel okkuperte i 1967. I Israel er de landets underklasse, annenrangs borgere etter jødene. I de okkuperte sonene er de rettsløse.

Den etniske rensingen av Palestina lot seg gjennomføre i skyggen av nazismens sammenbrudd, og i kaoset etter andre verdenskrig. Uten nazismen hadde Israel ikke eksistert.

Men den forferdelige sannheten om hvordan Israel ble grunnlagt, sprenger seg frem. Den etniske rensingen som var grunnlaget for at Israel ble en jødisk stat, har langsomt gjort landet til et korrupt, militarisert, umoralsk samfunn, fra toppen til bunnen. Et samfunn på vei mot fascismen.

Finnes det motkrefter i det israelske samfunnet? Finnes det anstendige og moralske mennesker? Heldigvis ja. Mange tusen. De trenger også vår støtte.

Jeff Halper, rabbi, var her i Bergen i høst. Vi skrev om ham i BA.

Han leder den israelske organisasjonen mot riving av palestinske hus. De lykkes, noen ganger. Og de gir ikke opp. I høst har de flere ganger brutt den israelske sjøblokaden av Gazastripen og fått inn humanitær hjelp med båt fra Kypros.

Uri Avnery. Han var israelsk soldat i krigen i 1948. Medlem av Knesset i tre perioder. Han var den første jøden til å ta kontakt med PLO, den gang det var i strid med israelsk lov. I 1993 var han med å starte den israelske fredsbevegelsen. 85 år gammel er han fortsatt en viktig fredsaktivist. Du finner et åpent brev fra ham til USAs neste president Barack Obama i BAs Midtøstensone, på internett.

Vi vet hva forgjengeren til Obama mener. Han gir palestinerne skylden for at Israel bomber dem. Han sa det i natt, norsk tid. Han forlater Det hvite hus i skam, den verste USA-presidenten gjennom tidene, ikke bare for Midtøsten.

Hva vil den nye presidenten gjøre, når han tiltrer om noen dager?

Det vet vi ikke ennå. Verre enn den forrige kan det ikke bli. Men det er ikke grunn til optimisme.

Men ingen politiker handler i et vakuum. De lytter til folkemeningen.

Derfor er jeg ikke så opptatt av hva Barack Obama kommer til å gjøre. Eller Jonas Gahr-Støre.

Jeg er mer opptatt av hva du og jeg vil og kan gjøre.

Vi må fortsette å vise hva vi mener. Vi kan følge med på nyhetene. Vi kan diskutere med venner og kolleger. Vi kan påvirke den offentlige meningen. Vi må få med oss flere!

Den norske regjeringen var den eneste som åpent snakket med Hamas, etter at de vant valget i Palestina i 2006. Det var klokt og modig gjort. Det må vi støtte.

Den norske regjeringen var raskt ute med penger til humanitær hjelp, etter at Israel startet bombingen av Gaza 3. juledag. Det var positivt. Det må vi støtte.

Så må vi tydeliggjøre at vi tar avstand fra pariaregimet i Israel også når hverdagen kommer, når bombingen ikke lenger faller over Gaza, men Israel bare langsomt og usynlig for oss, sulter ut, terroriserer og langsomt kveler de palestinske samfunnene.

Da må vi ikke glemme palestinerne.

Derfor må alle som ønsker at retten og ikke makten skal rå, delta i boikotten av israelske varer. Det er fint hvis vi kan få Norge til å gå sammen med Storbritannia og kreve at varer Israel har produsert på okkupert område blir merket tydelig med hvor det kommer fra. Men boikott kan hver enkelt av oss gjøre som forbrukere, hver gang vi ser israelske varer i butikkene.

Nå når bombene faller over Gaza må vi være flere hver gang det demonstreres. Antallet teller. Mediene teller. Politikerne teller.

Vi lover hverandre at vi skal stå sammen og støtte den gode striden for en rettferdig fred i Midtøsten. En fred som gir palestinerne deres rett. En fred som gir israelerne sikkerhet. For bare hvis palestinerne får sin rett, får israelerne sin sikkerhet.

Den eneste veien til både fred og sikkerhet er rettferdighet, krigserstatninger, rett til å vende hjem for de palestinske flyktningene, like rettigheter for jøder og palestinere i Israel. Nybyggerne må ut av Vestbredden og Jerusalem. Stjålet palestinsk eiendom må gis tilbake til de rettmessige eierne.

Palestinerne må få leve i fred og frihet. Det er også den eneste veien til fred og frihet for israelerne.

Takk til Palestinakomiteen og til palestinerne i Bergen, som tok initiativ til denne markeringen.

A BONE IN AMERICA'S THROAT

Jeff Halper

Even before the voting began, Israeli politicians and pundits were asking: Will an Obama Administration be good for Israel? “Be good for Israel” is our code for “Will the US allow us to keep our settlements and continue to support our efforts to prevent negotiations with the Palestinians from ever bearing fruit?” For Americans the question should be: Will the Obama Administration understand that without addressing Palestinian needs it will not be able to disentangle itself from its broader Middle Eastern imbroglios, rejoin the community of nations and rescue its economy?

The Israel-Palestine conflict should be of central concern to Americans, near the top of the new Administration’s agenda. It may not be the bloodiest conflict in the world – its minor when compared to Iraq – but it is emblematic to Muslims and to peoples the world over of American hostility and belligerence. The Israeli-Palestinian conflict is not merely a localized one between two squabbling tribes. It lies at the epicenter of global instability. Go where you may in the world and you will encounter the same phenomenon: a sense that the suffering of the Palestinians represents all that is wrong in an American-dominated world.

As Obama comes into office, he will encounter a global reality very different from that of eight years before: a multilateral one in which a weakened and isolated US must find its place. He will discover that much of America’s isolation comes from the view that the Occupation of the Palestinian territories is, in fact, an American-Israeli Occupation. If restoring a weakened American economy depends on repairing relations with the rest of the world, he will learn that without resolving the Israeli-Palestine conflict he will not create those conditions in which the US will be accepted once more into the wider global community.

To be more specific, the Israel-Palestine conflict directly affects Americans in at least five ways:

It isolates the US from major global markets, forcing it to embark on aggressive measures to secure markets rather than peaceful accommodation;

It thereby diverts the American economy into non-productive production (tanks not roads), making it dependent upon deficit spending which only increases dependency upon foreign financing while diverting resources into the military rather than into education, health and investment;

Support for the Israeli military costs US taxpayers more than $3 billion annually at a time of deepening recession and crumbling national infrastructure;

It leads to an American involvement in the world that is mainly military, thus begetting hostility and resistance which produce the threats to security Americans so greatly fear; and

It ends up threatening American civil liberties by encouraging such legislation as the Patriot Act and by introducing Israeli “counterinsurgency” tactics and weaponry developed in the West Bank and Gaza into American police forces.

For many peoples of the world, the Palestinians represent the plight of the majority. They are the tiny grains of sand resisting what most Americans and privileged people of the West do not see. They are a people who are denied the most fundamental right: to a state of their own, even on the 22% of historic Palestine that Israel has occupied since 1967. For the majority of humanity that lives in economic and political conditions unimaginable in the West, the suffering caused by Israel’s occupation – impoverishment and a total denial of freedom that can only be sustained by total American support – is emblematic of their own continued suffering. Israel’s oppression of the Palestinians with the active backing of the US shows demonstrably the existence of a global system of Western domination that prevents others from achieving their own dreams of political and economic well-being.

Like a bone in the throat, the issue of Israel’s occupation can be neither ignored nor by-passed. To make things even more difficult, it is doubtful if a two-state solution is still possible, since Israeli settlement activity has largely eliminated that option. Whatever the eventual solution, if this most destabilizing of conflicts is not addressed, the US – even under Obama – will remain mired in conflicts with Muslim peoples and reviled by peoples seeking genuine freedom. Neither the US nor Israel will find the security they claim they seek. We live in a global reality, not a Pax Americana. The logic of the Bush Administration has run its course. No longer can the US throw its weight around in a War Against Terror. No longer can its involvement be purely military. The new logic that will accompany Obama into office can be summarized in one word: accommodation. And the US will not get to first base until it achieves accommodation with the Muslim world, which means ending the Israeli Occupation. What happens to the Palestinians takes on a global significance. Clearing the bone in the throat – that is, ending the Israeli Occupation and allowing the Palestinians a state and a future of their own – should be a top priority of the next American administration. Indeed, America’s attempt to restore its standing in the world depends on it. In the global reality in which we live, the fate of Americans and Palestinians, it turns out, are closely intertwined.

(Jeff Halper is the Director of the Israeli Committee Against House Demolitions. He can be reached at <jeff@icahd.org>.)

The Israeli Committee Against House Demolitions is based in Jerusalem and has chapters in the United Kingdom and the United States.

Please visit our websites:
www.icahd.org
www.icahduk.org
www.icahdusa.org

Fredsaktivist Jeff Halper arrestert

Jeff Halper, som besøkte Bergen i sommer, ble arrestert da han krysset grensen fra Gaza til Israel i dag. Halper er israelsk fredsaktivist, og leder aksjonen mot riving av palestinske hus. Han deltok da to båter med i alt 44 fredsaktivister fra 17 land brøt den israelske blokaden av Gaza sist lørdag. I tillegg til aktivistene, hadde de med seg en symbolsk last med høreapparater, for å markere at det er et stort, udekket behov for det i Midtøsten.

Halper ble igjen på Gazastripen da de to båtene vendte tilbake til Kypros, og ble arrestert av israelsk grensepoliti i dag.

Den internasjonale kvekerbevegelsen har tidligere foreslått Jeff Halper, som både har israelsk og amerikansk pass, som kandidat til Nobels fredspris. Han var i Bergen i juni, som Palestinakomiteens gjest.

-Håper på Obama

Jeff Halper, som leder den israelske aksjonen mot riving av palestinske boliger, håper at Barack Obama vil føre en politikk som fører til fred med palestinerne, hvis han blir USAs neste president. I kveld har han snakket på et åpent møte i rådhuskantinen i Bergen, etter invitasjon av Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Palestinakomiteen.

Israelerne Jeff og Shosana Halper er på reise i Norge, for å skape internasjonal oppmerksomhet om hva som kan gjøres for å stanse rivingen av palestinske boliger i Israel og på den okkuperte Vestbredden. Siden 1997 har israelske myndigheter revet 18000 boliger. Halper leder Komiteen mot riving av hus, en organisasjon han var med å starte i 1997, det året håpet var ute for osloprosessen.

Halper er født og oppvokst i USA, men har bodd i Israel siden 1973. Han er professor i sosialantropologi, og har undervist ved flere israelske universitet.

De startet The Israeli Committee Agains House Demolitions (ICAHD) for å drive praktisk solidaritetsarbeid blant palestinerne. Tre ulike israelske myndigheter river palestinske boliger, i Israel, i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Så snart Halpers aktivister får melding om en riving, forsøker de å hindre den, ved å legge seg foran bulldozerne eller ved å lenke seg til huset.

De kommer ofte for sent. Da samler de inn penger for å bygge palestinernes hus opp igjen. Det er i strid med israelsk lov, og er derfor å regne som sivil ulydighet. Kirkesamfunn og fagforeninger over hele verden hjelper Halpers organisasjon med penger. EU-kommisjonen gir også pengestøtte, men kan ikke finansiere sivil ulydighet. Pengene til å bygge opp igjen hus som er revet, må derfor finnes på annet hold.

«Israel begrunner ofte sine handlinger med behovet for sikkerhet», sier Halper. Men rivingen av vanlige palestineres boliger, har ingen sikkerhetsbegrunnelse. Mange tusen palestinske familier lever med en trussel om at huset deres når som helst kan rives. De er ikke terrorister og rivingen begrunnes gjerne byråkratisk med at området er regulert til landbruk, og ikke til boliger. Bare i Øst-Jerusalem, med 220 000 palestinere, er det varslet at 22,000 boliger skal rives. Ingen får på forhånd vite, når det skjer.

Rivingen av vanlige palestineres hus er forferdelige overgrep og kynisk maktmisbruk fra israelske myndigheter side. Men fredsaktivistene kom til at det kunne være meningsfylt å aksjonere mot den omfattende rivingen av palestinske boliger. Det gir israelere mulighet til å se hvordan okkupasjonen arter seg, på nært hold. I Israel vekker rivingen ikke lenger oppmerksomhet i mediene. Men internasjonalt er det en økende oppmerksomhet.

Jeff Halper ble i 2006 foreslått til Nobels fredspris av den internasjonale kvekerbevegelsen. Han ser ingen løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne, men så gjør han det likevel:
«Hvis Barack Obama vil trekke de amerikanske soldatene ut av Irak og Afghanistan, må han finne en løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne. Den palestinske konflikten er som et bein som har satt seg i halsen. Det er ikke stort, men det har globale virkninger for forholdet mellom den muslimske verden og Vesten», sier Jeff Halper.

Du kan finne ut mer om Jeff og Shosane Halpers innsats på nettstedet til organisasjonen mot riving av palestinske boliger.