Viser arkivet for stikkord norskfolkehjelp

Gaza – fortsatt kritisk

Jeg holdt dette innlegget i Studentersamfunnet i Bergen i kveld, etter at Finn Erik Thoresen fra Norsk Folkehjelp og Line Khateeb fra Palestinakomiteen hadde innledet til debatt:

25 humanitære organisasjoner, norske og internasjonale, publiserte denne uka en rapport om den israelske blokaden av Gaza. For den fortsetter. Rapporten heter Dashed hopes. Bak rapporten står blant annet Oxfam, Amnesty, Redd Barna, Det norske flyktningerådet og den svenske kirken. Rapporten feller en knusende dom over den israelske regjeringens brutte løfter.

Den israelske regjeringen lovet 20 juni omfattende lettelser i blokaden, etter at israelske soldater hadde bordet den humanitære flåten på ni skip som forsøkte å bryte blokaden. Ni ubevæpnede tyrkiske aktivister ble skutt og drept av de israelske soldatene.

Israel har gjennomført en blokade av Gaza siden 1990. Men den ble kraftig skjerpet, etter at Hamas vant valget i 2007. Forsvarsminister Ehud Barak fra Arbeiderpartiet sa de ikke skulle sulte ut befolkningen i Gaza. De skulle bare sette dem på en slankekur. Det er en kynisme og en brutalitet som burde kvalifisere for alminnelig fordømmelse i hele den siviliserte verden.

Men dessverre har den ekstremistiske israelske regjeringen en mektig storebror, som står last og brast med Israel, så å si uansett.

Det sies at Kina er frustrert over sin lillebror Nordkoreas oppførsel.

USA har vesentlig mer å skjemmes over, når det gjelder sin egen bortskjemte, brutale og destruktive lillebror Israel.

Den israelske regjeringen sier de vil fortsette blokaden så lenge Hamas styrer.
Du husker kanskje hva som var situasjonen før valget: Da Yassir Arafat var leder for den palestinske administrasjonen, avviste den daværende israelske regjeringen fredsforhandlinger, fordi Arafat angivelig ikke ville. Så døde han, og Mahmoud Abbas overtok, en mann det ikke er mulig å klistre den minste mistanke om terrorisme ved, verken da eller senere.

Men da var heller ikke Israel, med støtte fra USA, villig til å forhandle. Og når en fredens mann ikke klarer å oppnå noe for de som har valgt ham, er det ikke så rart at mange blir fristet til å velge andre, mer militante strategier. Valgseieren Hamas oppnådde i 2007 var derfor framkalt av Israel og USA. De hadde seg selv å takke for at palestinerne ble splittet i to leire, med ett styre for Vestbredden og Øst-Jerusalem, med Fatah-mannen Mahmoud Abbas som president. Hamas kontrollerer Gaza.
I det oppstyret som ble internasjonalt i mediene etter at Israel drepte ni tyrkiske aktivister i sommer, presset flere vestlige land fram forhandlinger med Israel. Da fikk de ganske konkrete løfter fra den israelske regjeringen, om hva som ville bli gjort:

• Israel skulle åpne for eksport av varer fra Gaza. Argumentet for blokaden er risikoen for at det skal komme INN varer som kan brukes til terrorhandlinger mot Israel. Alminnelig logikk skulle derfor tilsi at det skulle være uproblematisk å sende varer ut fra Gaza, for å gi arbeid og utkomme for palestinerne. Men neida. Den israelske regjeringens logikk er annerledes enn vår. Eksport er fortsatt forbudt, med mindre den går under jorden, gjennom tunellene til Egypt.
• Israel lovet å utvide de buffersonene de kaller sikkerhetssone, dvs de sonene til sjøs der palestinerne kan få fiske, og landbruksområdene i grenseområdet mot Israel. 85% av fiskeriressursene og 35% av jordbrukslandet er beslaglagt av Israel på denne måten. Har Israel holdt sitt løfte?
• Importrestriksjoner på drivstoff til elektrisitetsverkene. Ingen forbedring. Svært alvorlig for hverdagslivet til palestinerne.
• Israel lovet å doble kapasiteten ved grensestasjonen Karni. Har de gjort det? Neida. Kapasiteten ved Karni er redusert siden i fjor sommer.
• Det kommer inn mer matvarer. Men mange humanitært svært viktige varer, f eks til vannverkene, har ikke fått slippe gjennom den israelske grensekontrollen.

Den israelske regjeringen har vedtatt at Gaza er et fiendtlig område, og mener det er legitimt å utsette hele befolkningen for press, for indirekte å undergrave Hamas.
Men som vanlig opererer selvsagt den israelske regjeringen helt med sin egen oppfatning av hva som er folkerett og humanisme.

Etter folkeretten har okkupasjonsmakten ansvaret for velferden til sivilbefolkningen i det området de okkuperer. Det ansvaret har Israel ikke påtatt seg, noen gang siden 1948. Alle siviliserte land forstår selvsagt at det ikke finnes noe rettsgrunnlag for å straffe en hel sivilbefolkning, fordi man ikke liker de lederne de har valgt. Men den israelske regjeringen forstår det ikke, fordi de ikke vil forstå det.
Det ulykksalige for befolkningen i Gaza, er at det er makten og ikke retten som bestemmer hva som skjer med dem.

En historie om hva blokaden av Gaza innebærer i praksis:

En av de få gruppene som får lov å komme fra Gaza til Israel, er de som har et akutt behov for medisinsk behandling de ikke kan få i Gaza. Det antallet øker, fordi det er så vanskelig å få inn medisiner og medisinsk utstyr gjennom den israelske grensekontrollen.

16 oktober nå i høst, døde Nasma Abu Lasheen av leukemi. Hun ble 2 år gammel. Hun fikk til slutt lov å komme til medisinsk behandling i Israel. Men saksbehandlingen tok så lang tid at hun døde før tillatelsen kom.

En ekstra brutalitet, er at foreldre eller andre foresatte ikke får lov å komme inn i Israel, selv om det syke barnet deres får lov.

Siden 2009, har 33 pasienter dødd, i påvente av at de skulle få utreisetillatelse.

Dette er bare en dråpe i havet i palestinernes lidelser. Men det illustrerer hvordan brutaliteten ytrer seg.

Tro hvordan nazismen hadde behandlet jødene, dersom det hadde eksistert en kritisk presse og en våken internasjonal opinion? Kanskje hadde de oppført seg omtrent slik den israelske regjeringen nå behandler palestinerne? Så brutalt som mulig, innenfor de rammene omverden setter, såvidt under den siviliserte verdens tålegrense.

Mange synes det er merkelig at verdens eneste rasistisk funderte stat, dominert av en jødisk befolkning, kan behandle noen brutalt, med den bakgrunnen de selv har, med holocaust og jødeforfølgelsenes mareritt, noenlunde tett på oss.

Men vi vet jo at noen barn som blir misbrukt, selv blir misbrukere når de vokser opp. De som selv har blitt mobbet, blir noen ganger selv mobbere.

Det er kanskje galt, og i alle fall diskutabelt, å psykologisere fra enkeltmenneske til nasjon. Men Israel har gitt seg selv rollen som internasjonal versting. Istedenfor å lære av den nazismen de selv ble offer for, at mord, vold og maktmisbruk er en ubrukelig metode, som bare bringer elendighet over den nasjonen som baserer seg på det, har Israel ikke valgt fredelige løsninger, diplomatiets og folkerettens vei. En bitte liten nasjon bruker makten og ikke retten i forhold til resten av verden. Før eller senere må det gå forferdelig galt, ikke bare for palestinerne, men først og fremst for israelerne selv.

Det som skjer i Midtøsten er en litt omskrevet reprise av det som skjedde i Europa på 1920-tallet. La oss håpe at Israel – og USA – tar til vettet og skifter kurs, før historiens 1930- og 1940-tall gjentar seg!

EUs utenriksminister, Catherine Ashton har kritisert Israels blokade her

Mishandlingen av Muhammed Omer (24)

Journalist Mohammed Omer (24) havnet på sykehus etter den behandlingen han fikk av israelske grensevakter.

Nederlands utenriksminister Maxime Verhagen har klage til Israel over den behandlingen Mohammed Omer fikk av grensepolitiet, da han krysset grensen fra Jordan til den okkuperte Vestbredden, sammen med en nederlandsk diplomat. Derfra skulle han etter planen videre til Gaza.

Mohammed Omer er bare 24 år, men allerede internasjonalt kjent. Han har arbeidet for Norsk Folkehjelp, har vært fotojournalist og skribent i Morgenbladet, solgt nyhetsbilder fra sin hjemby Gaza til BA og mange andre aviser. Han begynte som fotojournalist, men har også blitt skrivende reporter.

Før den dramatiske episoden ved grense-passeringen over Allenby-broen, hadde Muhammed Omer vært i London og fått Martha Gellhorn-prisen for sine fremragende reportasjer fra Gaza. Han ble fulgt over grensen fra Jordan av en nederlandsk diplomat. Men da Omer skulle krysse den israelske grensen, ble han tatt til side av etterretningstjenesten Shin Beth. Den nederlandske diplomaten fikk ikke bli med. Han krysset grensen med diplomatpass og måtte vente på israelsk side.

Imens ble Omer kledd naken, trakassert, slått bevisstløs og mishandlet. Kroppens hulrom ble undersøkt. Deretter ble han sendt bevisstløs til et sykehus i Gaza. Den nederlandske diplomaten som fulgte ham, måtte vente i uvisse til Muhammed Omer kom til bevissthet på sykehuset, og fikk ringt derfra. Omer ligger fortsatt på sykehus til observasjon, etter den behandlingen han fikk av grensevaktene.

«Vi tar denne mishandlingen av en internasjonalt anerkjent journalist som forsøker å gjøre jobben sin, svært alvorlig», sier Ahmed Dadou, pressetalsmann i Nederlands utenrikstjeneste. Israels utenriksdepartement har lovet å undersøke saken.
Mishandlingen av Omer gir et innblikk i hverdagen i et land som har mistet sitt moralske fotfeste. Mest sannsynlig blir undersøkelsen bare en dekkoperasjon, der skaden på Israels omdømme søkes minimalisert.

I forhold til medier og journalister har israelske dekkoperasjoner ikke lenger troverdighet. Mediene i og utenfor Israel har gjennomskuet regimets propaganda. Men i USA, selv i Norge, er det fortsatt noen som forsvarer Israels løgnhistorier. Det er ikke noe nytt. Apartheid hadde sine norske forsvarere, til det siste. Fremskrittspartiets forløper, Anders Langes parti, ble til og med finansiert av apartheidregimet i Sør-Afrika på 70-tallet.

Venstresiden har ingen grunn til å hovere. Maoistene i Kina og Røde Khmer i Kampuchea hadde sine energiske forsvarere i vårt land. Selv nazistene og kommunistene ble iherdig forsvart, lenge etter at deres ugjerninger var overbevisende dokumentert for alle som ville vite.

Selv de mest brutale regimer blir utrolig nok forsvart. Det er fordi noen mennesker rett og slett mangler evnen til å innse at de har tatt feil. Det er denne manglende evnen til å oppfatte sannheten som gir propagandaen grobunn.

De nyttige idiotene dukker nok opp, også denne gang.

Du finner artikkelen om saken i den britiske avisen Independent her

Inter Press Service (IPS) har følgende omtale av saken

Den israelske avisen Haaretz har følgende omtale

Og her er Reuters sak om hendelsen

Her er omtalen i Rafah today

Morgenbladets omtale av saken

-Håper på Obama

Jeff Halper, som leder den israelske aksjonen mot riving av palestinske boliger, håper at Barack Obama vil føre en politikk som fører til fred med palestinerne, hvis han blir USAs neste president. I kveld har han snakket på et åpent møte i rådhuskantinen i Bergen, etter invitasjon av Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Palestinakomiteen.

Israelerne Jeff og Shosana Halper er på reise i Norge, for å skape internasjonal oppmerksomhet om hva som kan gjøres for å stanse rivingen av palestinske boliger i Israel og på den okkuperte Vestbredden. Siden 1997 har israelske myndigheter revet 18000 boliger. Halper leder Komiteen mot riving av hus, en organisasjon han var med å starte i 1997, det året håpet var ute for osloprosessen.

Halper er født og oppvokst i USA, men har bodd i Israel siden 1973. Han er professor i sosialantropologi, og har undervist ved flere israelske universitet.

De startet The Israeli Committee Agains House Demolitions (ICAHD) for å drive praktisk solidaritetsarbeid blant palestinerne. Tre ulike israelske myndigheter river palestinske boliger, i Israel, i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Så snart Halpers aktivister får melding om en riving, forsøker de å hindre den, ved å legge seg foran bulldozerne eller ved å lenke seg til huset.

De kommer ofte for sent. Da samler de inn penger for å bygge palestinernes hus opp igjen. Det er i strid med israelsk lov, og er derfor å regne som sivil ulydighet. Kirkesamfunn og fagforeninger over hele verden hjelper Halpers organisasjon med penger. EU-kommisjonen gir også pengestøtte, men kan ikke finansiere sivil ulydighet. Pengene til å bygge opp igjen hus som er revet, må derfor finnes på annet hold.

«Israel begrunner ofte sine handlinger med behovet for sikkerhet», sier Halper. Men rivingen av vanlige palestineres boliger, har ingen sikkerhetsbegrunnelse. Mange tusen palestinske familier lever med en trussel om at huset deres når som helst kan rives. De er ikke terrorister og rivingen begrunnes gjerne byråkratisk med at området er regulert til landbruk, og ikke til boliger. Bare i Øst-Jerusalem, med 220 000 palestinere, er det varslet at 22,000 boliger skal rives. Ingen får på forhånd vite, når det skjer.

Rivingen av vanlige palestineres hus er forferdelige overgrep og kynisk maktmisbruk fra israelske myndigheter side. Men fredsaktivistene kom til at det kunne være meningsfylt å aksjonere mot den omfattende rivingen av palestinske boliger. Det gir israelere mulighet til å se hvordan okkupasjonen arter seg, på nært hold. I Israel vekker rivingen ikke lenger oppmerksomhet i mediene. Men internasjonalt er det en økende oppmerksomhet.

Jeff Halper ble i 2006 foreslått til Nobels fredspris av den internasjonale kvekerbevegelsen. Han ser ingen løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne, men så gjør han det likevel:
«Hvis Barack Obama vil trekke de amerikanske soldatene ut av Irak og Afghanistan, må han finne en løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne. Den palestinske konflikten er som et bein som har satt seg i halsen. Det er ikke stort, men det har globale virkninger for forholdet mellom den muslimske verden og Vesten», sier Jeff Halper.

Du kan finne ut mer om Jeff og Shosane Halpers innsats på nettstedet til organisasjonen mot riving av palestinske boliger.