Viser arkivet for stikkord midtøsten

Appell mot IS på Torgalmenningen

Appell på Torgalmenningen
Lørdag 23 august 2014 kl 1600
Olav Bergo, Arbeiderpartiet i Bergen

Tirsdag denne uken likviderte en terrorist fra IS – den islamske staten – en fotojournalist for åpent kamera. Det var et brutalt drap, iscenesatt for å skape frykt, hat og sinne.

Den drepte var James Foley. Han ble tatt til fange nord i Syria, i november 2012. Han dekket borgerkrigen der for amerikanske aviser.

Filmen som viste henrettelsen av Foley ble lagt ut på Youtube, og det tok noen minutter før den ble fjernet. Dere har kanskje sett bildene av Foley og bøddelen hans i avisene? De er hentet fra den propagandafilmen IS hadde lagt ut.

Bøddelen snakket på filmkuttet. Han varslet at drapet på den uskyldige fotografen var en advarsel til USA om å stanse bombingen av IS militære styrker. Han snakket engelsk, med en dialekt som høres ut til å komme fra London. Storbritannia frykter derfor at det var en britisk statsborger som avslørte seg som morder på internett. De har satt alle krefter inn på å finne ut hvem han er.

Trusselen om at IS vil henrette flere vestlige journalistene og hjelpearbeidere de har tatt til fange, vil ikke få USA til å stanse sin støtte til kurdernes krig mot IS. Akkurat nå er det trolig bare kurderne fra Nord-Irak og Tyrkia som kan stanse terroristene fra å erobre flere storbyer i Syria og Irak. Men kurderne trenger hjelp fra USA. Kanskje også fra Nato.

Storbritannia regner med at om lag 500 briter er med i IS. Norsk etterretning regner med at 50 norske borgere er med. Både folk flest i Norge og i Storbritannia skjemmes over denne delaktigheten.

Ubaydullah Hussain fra Oslo, tidligere fotballdommer for Manglerud, nå talsmann for ekstremistgruppen Profetens Ummah, synes henrettelsen av den amerikanske journalisten var strålende. De fleste synes det var en tåpelig uttalelse. Noen mener at slike ytringer burde forbys. Men det ville være å ta slike ytringer med et alvor de ikke fortjener, og la frykt, hat og terror gjøre Norge mindre fritt.

Ekstremister som den foreløpig ukjente britiske bøddelen fra IS og våre egen Utøya-morder Anders Behring Breivik, er vår tids nazister. Slik våre foreldre og besteforeldre sto opp mot nazismen og kommunismen, slik må vi i dag stå opp mot de ekstreme bevegelsene som springer ut av motsetningene i Midtøsten.

Da den arabiske våren startet med at en grønnsakhandler i Tunisia brant seg til døde i protest mot regimet i desember 2010, utløste det et folkelig opprør mot alle diktaturene over hele Nord-Afrika og Midtøsten. Mange regimer skalv. Noen falt. Men nå fire år seinere, er regimene enten gjenopprettet eller landene er et kaos av krig og terror. De folkelige og moderate er drept, fengslet har gått i dekning eller flyktet. Mens ekstremistene har overlevd.

Irak, som til en viss grad hang sammen så lenge det sto amerikanske styrker i landet, har gått i oppløsning etter et vanstyre uten like fra det regimet som kom til makten under den amerikanske okkupasjonen.

Kaoset i Irak og Syria har åpnet døren for de ekstreme islamistene. De har fått militær erfaring gjennom borgerkrigen i Syria.

IS er ikke alene om å dyrke krig, brutalitet og vold, og å begå grove krigsforbrytelser. I Midtøsten og Nord-Afrika er det mange som tror at vold skal fremme deres sak, og de bruker terror for å skape hat og frykt. For hat og frykt er deres maktgrunnlag. Religion er bare en falsk fasade. Akkurat som nazistene hadde laget seg en forvrengt og forfalsket religion, en forvirret blanding av norrøn mytologi og kristendom, har lederne for IS forfalsket og forvrengt islam. Men slik kristne gjennomskuet nazismens falske religiøse fasade, slik gjennomskuer de fleste muslimene den falske religiøse fasaden til de som kaller seg den islamske staten.

Dessverre kan vi i vårt lille land ikke si at konfliktene i Midtøsten er noe de må løse selv, som ikke gjelder oss. Hele regionen der Europa, Asia og Afrika møtes, er en heksegryte av vold og terror. Som nazismen, vil de krigerske bevegelsene vokse seg enda større, sterkere og farligere, dersom de ikke blir stanset i tide av verdens demokratier.

I Arbeiderpartiet støtter vi den linjen regjeringen Solberg har valgt, i forhold til Syria og Irak. Men vi mener vi bør ta imot de 123 syriske flyktningene FN har bedt oss om å ta imot. Norge må stå sammen med Tyskland og Sverige og vise humanisme, mot og generøsitet i flyktningspørsmål. Vi har tatt imot tusen flyktninger fra Syria. I Arbeiderpartiet mener vi at vi burde ta imot fem ganger så mange.

Så må vi forstå at samfunn endrer seg langsomt. Vi fikk vår grunnlov i 1814. Men det tok 70 år før vi fikk den ytringsfriheten og politisk friheten, som det sto om i Grunnloven, og 99 år før alle fikk stemmerett. Det kan ta like lang tid før den arabiske våren og de drømmene om frihet og demokrati den ga uttrykk for, kan bli virkelighet. Men for den kurdiske nasjonen er de kampene, og de lidelsene, de nå opplever, kanskje like viktig som 1814 var for oss!

Så kan vi ikke omtale krigshandlingene og lidelsene i Syria og Irak de siste dagene, uten å peke på forbindelse til Israels overgrep mot palestinerne, særlig mot den innesperrede befolkningen i Gaza. Konflikten mellom Israel og palestinerne, oppfattes av mange arabere som et grovt overgrep mot hele den arabiske verden, og gir næring til ekstremisme og grobunn for å svare på okkupasjon og ydmykelse, med terror og vold.

Norge må derfor fortsette å støtte tiltak mot de ekstreme kreftene i Midtøsten, både mot den israelske terrorbombing av Gaza og mot de som kjemper for enda en totalitær stat i Midtøsten, på ruinene av Irak og Syria.

The Guardians dekning av wikileaks-dokumentene om midtøstenforhandlingene

Du finner en link her.

Audun Lysbakken i Midtøsten

Nestleder Audun Lysbakken (SV) er på rundreise i Midtøsten. Her er hans rapport fra møtet med palestinernes statsminister.

Tilløp til en intelligent USA-politikk

President Barack Obama presenterte i dag en helt ny USA-strategi for Afghanistan og Pakistan.

På sitt landsmøte i Bergen, vedtok SV at det norske militære engasjementet i Isaf-styrkene i Afghanistan må avvikles. Med et forbehold om at tidsperspektivet kanskje ikke er identisk, er SV og USA fra nå på linje i det spørsmålet.

I presidentvalgkampen gikk Barack Obama inn for å avslutte USAs militære engasjement i Irak, for å kunne trappe opp i Afghanistan. Men tiden har gått etter at han tok over som president, uten at han har fortalt hva det han sa i valgkampen innebærer. Det gjorde han i dag: Det blir en betydelig endring i USAs politikk, etter åtte år med katastrofale feilgrep.

Obama har erkjent at USA og deres 40 allierte, deriblant Norge, for tiden ikke vinner krigen mot Taliban og al-Qaida. Rett før han gikk av, beordret forgjengeren George Bush 17.000 nye soldater til Afghanistan, et standpunkt som trolig var klarert med Obama. I går økta han tallet med 4.000 soldater. Dermed kommer USAs styrker i landet opp i mer enn 60.000. I tillegg har USAs allierte, blant dem Norge, til sammen 32.000 soldater i landet.

Obamas viktigste kursendring er at han går inn for samtaler med lokale Taliban-ledere. Toppledelsen, med Mulla Omar i spissen, er det ikke vits i å snakke med. Store deler av Afghanistan og Pakistan er stamme- og ættesamfunn uten fungerende sentralmakt, og Taliban er ikke noen ensrettet, sentralstyrt organisasjon. Dialog er derfor opplagt fornuftig. Mange europeiske generaler og politikere har lenge gått inn for det, men møtt motstand fra USA.

Den nye USA-presidenten ser også klart behovet for en helhetlig politikk for Afghanistan og Pakistan. Enda bedre ville det være dersom USAs president skaffet seg en konsistent, helhetlig politikk for hele Midtøsten, der også de konfliktene Israel skaper i sitt eget land og i sitt nabolag, blir inkludert. Først da ville det bli et realistisk håp om varig fred i regionen.

USAs president forstår også, i motsetning til sin forgjenger, at krig ikke er nok. USA vil sende landbruksfolk, ingeniører og jurister, ikke bare soldater. Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) og Norge var lenge nesten alene om å gå inn for sivil, ikke bare militær innsats. Nå forstår endelig USA at det ikke er mulig å skape et godt samfunn i Afghanistan bare gjennom krig.

Grunnen til omleggingen, er at Barack Obama ønsker fremgang i kampen mot al-Qaida. Derfor må han rette opp det katastrofale feilgrepet hans forgjenger George Bush gjorde, da han avsporet jakten på Osama bin Laden og al-Qaida med den katastrofale omveien om Bagdad.

De 4.000 nye soldatene sender USA fordi Obama vil forsere oppbyggingen av Afghanistans hær og politistyrke. På den måten kan USA, Norge og alle andre utenlandske forlate Afghanistan tidligere. Når det blir? Det vet ingen ennå, men det blir noen år. Dagens intelligente kursendring fra USA, gjør det mulig å innfri SV-landsmøtets krav, flere år tidligere enn det som ville ha vært mulig med Bush-administrasjonens politikk.

Interessert i hva andre mener?

Adrian Hamilton i The Independent

New York Times

Washington Post

BBC

Hva må inngå i den norske midtøstenpolitikken?

Dette er en konflikt med en lang forhistorie, og det er krevende å finne en varig plattform for en norsk midtøstenpolitikk som også får bred oppslutning i folket. Men umulig er det ikke.

Det var store svakheter ved Oslo-prosessen først på 90-tallet, og kritikken mot den fra bl a Hamas viste seg å være ganske riktig. Men Oslo-prosessen KUNNE ha lykkes, dersom Yitzhak Rabin hadde fått leve.

Nå er det blitt vanskeligere enn det var da å finne en effektiv fredsforhandlingsstrategi, fordi det ikke finnes noen politiker av format i Israel, og fordi palestinerne er mer splittet enn noen gang tidligere. Men samtidig har Israel mistet enda mer troverdighet og legitimitet, Egypt har blitt en mer aktiv aktør, den arabiske liga har lagt fram en konstruktiv fredsplan og USA får en ny president, som trolig vil prioritere en løsning i Midtøsten minst like høyt som Bill Clinton gjorde.

Jeg tror dette er viktige fundament for en norsk midtøstenpolitikk:

1) Vi må drive et offensivt, aktivt humanitært solidaritetsarbeid blant palestinerne.
2) Vi må støtte utviklingen av det palestinske demokratiet og støtte deres selvstyremyndighet.
3) Vi må være i en tøff og åpen dialog med både det israelske og det palestinske samfunnet.
4) Vi må organisere en så bred forbrukerboikott som mulig av israelske varer og tjenester, og ta initiativ til en internasjonal forbrukerboikott gjennom FN.
5) Vi må drive et aktivt diplomati mot den israelske regjeringen, men må ikke være så opptatt av å opprettholde et godt forhold til den israelske regjeringen og de ledende israelske partiene at vi avstår fra å drive gjennom en skarp kritikk av landets politikk og være en pådriver for en internasjonal forbrukerboikott.
6) Norge må holde god kontakt med EU, USA, FN, Russland, Spania, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Egypt, Tyrkia og Iran og forklare, og i den grad det er mulig, koordinere vår midtøstenpolitikk med dem.
7) Dersom Norge kan bidra til å legge et grunnlag for fredsforhandlinger, eller bidra til det på noen måte, må vi bidra til det.
8) Vi må sørge for å forankre den norske midtøstenpolitikken bredt, både i folket og på Stortinget.

Slik jeg oppfatter regjeringen Stoltenberg, er det bare 4) og 5) som ikke inngår i den gjeldende midtøstenpolitikken. Disse punktene må også innarbeides i politikken.

Veien til en varig fredsløsning går først og fremst gjennom israelske og palestinske velgere. Men verken israelske eller palestinske velgere vil stemme frem politiske ledere, før de ser at de politikerne som står for det, faktisk har et håp om å oppnå fremgang med en ikkevoldlig linje. Oslo-avtalens styrke var at den skapte et håp om at fred og sikkerhet KUNNE være en realistisk mulighet.

I mange år har situasjonen nå vært den stikk motsatte: Det er bare voldsbruk som ser ut til å føre frem, både sett fra israelsk og palestinsk side. Både israelsk og palestinsk politikk er mer splittet og fragmentert enn i 1993.

FN-boikott mot Israel

Antall drepte palestinere steg dramatisk i går, etter at den israelske hæren rykket inn på Gazastripen natt til i går.

Den israelske hæren rykket inn på Gazastripen natt til i dag, og utnyttet sin teknologiske overlegenhet i nattemørket. Den norske legen Mads Gilbert skrev i en desperat tekstmelding at grønnsakmarkedet i Gaza var bombet. 80 palestinere ble skadet, 20 ble drept, blant dem mange barn. De var sendt til sykehuset der han arbeider.

Mads Gilberts melding bekrefter at Israels angrep er rettet mot hele befolkningen. For de som har fulgt det moralske forfallet i israelsk politikk etter drapet på Yitzhak Rabin i 1995, var det ikke overraskende. Det er ikke mulig å gjøre verdens tettest befolkede område til slagmark, og bli trodd på at sivilbefolkningen skal skjermes.

Da Israel lot folk med utenlandsk pass slippe ut av Gaza fredag, var det ventet at hæren snart ville rykke inn. Angrepet mot Gaza følger dermed samme mønster som krigen i Libanon sommeren 2006. Men nå har forsvarsminister Ehud Barak, krigshelt og Ap-leder, ansvaret for planleggingen. Det betyr et godt planlagt og nådeløst brutalt angrep, med færre tabber enn ved forrige felttog. Etter at flyangrepene startet 3. juledag, har det israelske arbeiderpartiet hatt sterk fremgang på meningsmålingene. Det var nok også angrepets hovedbegrunnelse.

Det vakte oppsikt at en talsmann for EU skal ha omtalt det israelske angrepet som defensivt. Uttalelsen ble dementert i kveld. Men i den forskrudde krigslogikken til den israelske regjeringen, er det faktisk det. De går til krig for å stanse rakettangrepene mot det sørlige Israel. Palestinernes hjemmelagete raketter er lite effektive sammenlignet med høyteknologiske israelske og amerikanske våpen. Men de skaper angst i det området som kan nås av rakettene. Rett før valget i Israel, kan ingen regjering overleve uten å gripe inn mot rakettene.

Lørdag ga USAs skandaliserte president George Bush Hamas skylden for at Israel bomber befolkningen på Gazastripen. Det skyldes et nærsynt og historieløst blikk på konflikten. Den startet ikke med at Hamas avsluttet sin ensidige våpenhvile 19. desember. Overgrepene og uretten mot palestinerne startet for nitti år siden. Storbritannia misbrukte jødene og palestinerne i et maktspill i første verdenskrig. USA var lenge et korrektiv, sist da den nåværende presidentens far var president, før 1993. Men med George Bush som president, har konflikten blitt mer uløselig enn den var, da Bill Clinton overtok som president i 1993.

Jens Stoltenbergs appell i dag om at Israel må stanse angrepet på Gazastripen, kan bidra til å forsterke solidaritet med palestinerne i vårt eget land. Men Stoltenbergs oppfordring har ingen virkning på den israelske regjeringen. Stortinget og regjeringen bør derfor revurderer Norges midtøstenpolitikk, og ta initiativ til en internasjonal handelsboikott mot Israel i FN-regi.

Hamas og flertallet av de palestinske velgerne har forlengst oppfattet at det bare er maktbruk som gjør inntrykk på den israelske regjeringen. Gjennom fredsforhandlinger har Fatah og palestinernes folkevalgte president Mahmoud Abbas ikke kommet noen vei. Det gjorde de heller ikke under Abbas forgjenger, palestinernes første folkevalgte president, fredsprisvinneren Yassir Arafat. Det er skiftende israelske regjeringer etter drapet på Yitzhak Rabin i 1995, som har militarisert og brutalisert konflikten med palestinerne. Men tross langvarige forsøk på å kue palestinerne gjennom utsulting, trakassering og likvidasjoner, har Israel ikke klart å skape sikkerhet for sin befolkning.

Den eneste veien til sikkerhet for Israels befolkning, er å gi palestinerne rett til fredelig sameksistens, krigserstatning, rett til å vende hjem for de som måtte flykte i 1948 og 1967, avvikling av alle de ulovlige koloniene inne på okkupert område, og fredsforhandlinger med alle nabolandene. Dette er krav som følger av FN-vedtak, Folkeretten og fredsplanen fra Den arabiske liga. Men Israel bøyer seg ikke for Folkeretten og FN-vedtakene før de tvinges til det av en samlet verden.

Fred og sikkerhet i Midtøsten kan virke uoppnåelig. Men i 1964 virket det også utenkelig at apartheid-regimet i Sør-Afrika noen gang skulle få en ikkevoldlig avslutning. Så sent som i 1983 var det nesten utenkelig at den kalde krigen noen gang skulle ta slutt. Men i løpet av noen år var både apartheid og den kalde krigen blitt historie!

Nye flyangrep på Gaza

De israelske flyangrepene på Gazastripen fortsatte for andre dag på rad, trass i krav fra FNs Sikkerhetsråd om å stanse krigshandlingene.

Israel trosset i går FNs Sikkerhetsråd og fortsatte bombingen av Gazastripen. Dette er den verste nedslaktingen den israelske hæren har stått for på mange år.

Den israelske regjeringen har iverksatt en PR-kampanje der de gir Hamas skylden. Krigspropagandaen fant en velvillig og ukritisk formidler i Bergens Tidende i dag, der tre falske venner av Israel, Anita Apelthun Sæle, Bjarte Ystebø og Odd Sverre Hove formidlet den israelske propagandaen. Kritiske spørsmål til de tre krigspropagandistene hadde BT ikke.

Når en okkupasjonsmakt bomber sivile mål i et område under deres militære kontroll, og befolkningen forsvarer seg etter fattig evne, er det en misforståelse å kreve at begge parter må innstille krigshandlingene. De vestlige stormaktene har lenge hatt en forunderlig evne til å behandle offer og overgriper som moralsk likestilte parter i Midtøsten. Selv politikere som burde vite bedre, blant dem utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), kom i helgen med krav om at begge parter må innstille krigshandlingene. Det er en misforståelsens tåkelegging av hva konflikten handler om.

Etter folkeretten har palestinere rett til å forsvare seg mot okkupasjonen. Etter folkeretten har Israel som okkupasjonsmakt plikt til omsorg for sivilbefolkningen i de områdene de okkuperer. Men Israel har alltid gitt blaffen i omsorgen, folkeretten, palestinernes menneskerettigheter og FNs vedtak. Moralen, retten og folkeretten er hundre prosent på palestinernes side. Hvordan ville vi ha reagert dersom det ble satt moralsk likhetstegn mellom nazistyret og Milorg i det okkuperte Norge? Det er et slik ubevisst likhetstegn mellom moral og umoral, rett og urett, de setter, de som kritiserer begge parter i Midtøsten, og ber begge parter innstille krigshandlingene. Det er okkupasjonsmakten som må kritiseres. Ikke de okkuperte.

Når Israel har satt inn et vel overveid angrep nå, er USA maktesløs. En skandalisert president på oppsigelse, hva kan han gjøre? USAs utenriksminister Condoleezza Rice forstår godt hva som kreves, men har ikke politisk fullmakt til å tøyle den krigerske israelske regjeringen. Den kommende presidenten er en maktesløs tilskuer, han også.

Men Norge og Europa er ikke maktesløse. Vi kan støtte de arabiske landenes krav i FNs sikkerhetsråd. Norge kan følge opp de britiske boikottaksjonene mot Israel. Medier og politikere kan slutte å likestille overgriper og offer, og omtale Israel som en krigersk, aggressiv, militarisert okkupasjonsmakt, uten respekt for folkeretten og menneskerettighetene, som en tragisk videreføring av de forskrudde ideene om overmennesker som må forsvare seg mot undermennesker. Det er et tragisk historisk paradoks at ideene om at noen mennesker er mer verd enn andre skulle overvintre nettopp i den jødiske nasjonen.

Selv Israels regjering trosser Bush

Selv den israelske regjeringen trosser nå USAs upopulære president George Bush.

Da USAs president George Bush besøkte Israel for å feire landets 60 års jubileum tidligere i måneden, benyttet han muligheten til å angripe Barack Obama, som ser ut til å bli Demokratenes presidentkandidat.

Bush kritiserte Obama for å føye seg for terrorister, ved å gå inn for at USA skal gå i dialog med Syria og Iran. Begge står på presidentens lange liste over onde imperier som USAs venner ikke skal få lov å snakke med. Barack Obama var raskt ute med å svare på kritikken, og kritiserte Bush for å ha ført en politikk som i virkeligheten øker Irans handlefrihet, og ikke begrenser den.

Etter at president Bush dro hjem igjen fra Israel, viser det seg at hans kritikk mot Obama for hans anbefaling av samtaler med alle partene i Midtøsten, også traff den israelske regjeringen. Den har lenge ført hemmelige samtaler med den syriske regjeringen, og har ikke avvist muligheten for å gi fra seg Golanhøydene, som Israel okkuperte i 1967 og ennå ikke har gitt fra seg igjen. Bush kjente til disse samtalene.

Uten USAs politiske, økonomiske og militære støtte, ville Israel trolig ikke lenger ha eksistert som statsdannelse. Israel har også andre stormaktsvenner, blant dem Storbritannia og Tyskland. Men mediene og folkemeningen i Europa er i langt større grad enn i USA villige til også å se konfliktene i Midtøsten fra palestinernes og de arabiske landenes synsvinkel. Maken til den uforbeholdne støtten de skiftende israelske regjeringene har fått de siste åtte årene med Bush som president, ville de aldri ha fått fra noe land i Europa. Det er derfor oppsiktsvekkende at Israel fører samtaler med Syria, på tross av kritikken fra president Bush.

Men Israels samtaler med Syria er selvsagt åpenbart klok politikk, nesten uansett utgangspunkt. Det er selvsagt også de ikke lenger hemmelige samtalene Israel fører med Hamas i Egypt. En fredsløsning i Midtøsten som innebærer at viktige land eller folkegrupper ikke skal få delta, er selvsagt ingen fredsløsning i det hele tatt. Derfor må selvsagt også Hizbollah og Iran inkluderes i samtalene.

Dersom Barack Obama blir valgt til amerikansk president, tyder hans uttalelser i valgkampen på at han vil sette USAs formidable makt inn for å forbedre mulighetene for en fredsløsning mellom Israel og Syria.

George Bush kan fortsatt rekke å gjøre mye skade før han går av som president. Så å si alt han har tatt av politiske initiativ i åtte år har blitt til fiasko. Først når Bush og hans administrasjon har forlatt Det hvite hus kan vi begynne å få den fulle oversikten over alle hans katastrofalt ukloke politiske beslutninger.

Enten det blir en av demokratene Barack Obama, Hillary Clinton eller republikaneren John McCain som overtar i januar neste år, vedkommende får en omfattende jobb med å reparere skadevirkningene etter den politiske klossmajoren George Bush.

Møtet i Annapolis neste uke

Jeg er på jakt etter en annerledes analyse av det kommende forhandlingsmøtet i USA i neste uke. Svært beskjedne forventninger. Syria og Saudi Arabia skal delta. Men ikke Iran, Hamas eller Hizbollah. Den israelske regjeringen har ikke stilt noen innrømmelser i utsikt, før møtet.

Noen som har forslag til en angrepsvinkel?