Viser arkivet for stikkord jonasgahrstøre

Utenriksminister Jonas Gahr Støres (Ap) utenrikspolitiske redegjørelse

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) holdt kl 1000 i formiddag en utenrikspolitisk redegjørelse for Stortinget. Redegjørelsen ga et overblikk over Norges utenrikspolitiske utfordringer. Om Midtøsten, spesielt om krigen i Gaza, sa han følgende:

President,

Krigen i Gaza har igjen satt Midtøsten i sentrum for den internasjonale oppmerksomheten. Fokus nå er på den skjøre våpenhvilen, ettervirkningene av krigen og hjelp til den hardt rammede befolkningen. Og akkurat i dag følger vi med på valget i Israel.

Om vi så skuer videre, som vi bør, må vi ha fokus på konsekvensene for fredsprosessen, mellom israelere og palestinere, men også i stadig større grad for regionen som helhet.

Hele Midtøsten er i politisk bevegelse. Det er en region der radikale islamistbevegelser øker sin tilslutning. Frie og demokratiske valg ville i dag utfordret en lang rekke regimer. Men den demokratiske veien til politisk makt er ofte stengt – på tross av, eller kanskje nettopp på grunn av – sterke bevegelser i befolkningen – som krever utvikling, arbeid og en stemme. Polariseringen tiltar og som resultat får de militantes stemmer økt legitimitet.

Konflikten mellom israelere og palestinere, og måten partene fører denne konflikten på, har store ringvirkninger i regionen.

Et dramatisk faktum er at ledere som velger moderasjon, forhandlinger og politikkens vei altfor ofte kommer til kort. Palestinske ledere som har valgt forhandlingsveien opplever å komme tomhendte tilbake. Dette styrker dem på palestinsk side som tilbyr konfrontasjon og kamp. Og nå – når det tegnes lokale og regionale trusselbilder – hardner de israelske posisjoner til, og de som ønsker forhandlinger og kompromisser kommer til kort.

Det er i dette perspektivet krigen i Gaza hører hjemme. Den er knyttet til den vedvarende okkupasjonen. Den er knyttet til Israels utrygghet overfor terror og rakettangrep. Den er knyttet til aktiv inngripen fra land som betjener seg av lokale grupper for å markere sine posisjoner. Den er knyttet til splittelsen på palestinsk side. Og igjen, etter krigen, er det mange tegn til at de som velger vold og militære løsninger som politisk virkemiddel, kommer styrket ut.

Denne krigen kunne ha vært forhindret. Norge og mange med oss advarte Israel mot konsekvensene av å ta kollektivt strupetak på en hel befolkning gjennom blokaden av Gaza. Norge har jevnlig fordømt Hamas’ vilkårlige rakettutskytninger mot israelske sivile. Norske utsendinger sa klart i fra til Hamas om faren for ødeleggende krig hvis rakettangrepene fortsatte.

Regjeringen har fastholdt Israels rett til å forsvare sin egen befolkning mot vilkårlig beskytning fra palestinske militser. Samtidig har vi fordømt Israels massive og uproporsjonale angrep mot Gazas tett befolkede områder.

En urett rettferdiggjør ikke en annen.

I denne krigen er folkeretten igjen krenket – og det grundig. Hamas-raketter mot sivile utløser individuelt straffeansvar etter folkeretten. Den israelske krigføringen krenker folkerettens krav om beskyttelse av sivilbefolkningen i væpnet konflikt. Den internasjonale humanitærretten stiller krav om beskyttelse av sivilbefolkningen i væpnet konflikt, uavhengig av årsakene til konflikten.

Påståtte grove brudd på folkeretten bør kunne gjøres til gjenstand for en uavhengig granskning, om mulig for en domstol.

Norge støtter FNs generalsekretær som vil ha gjennomført en gransking av måten denne krigen ble ført på. Det må være et naturlig første steg.

Videre anmodet Norge om at FNs sikkerhetsråd vier en egen sesjon til den internasjonale humanitærrettens stilling. Sikkerhetsrådet gjennomførte 29. januar et slikt møte. Det er positivt. Humanitærrettens stilling avhenger også av dens status og oppmerksomhet.

President,

Gaza-krigen har etterlatt seg to krigførende parter som begge erklærer seier. Men situasjonen er farlig lik det den var før krigen brøt ut. Forskjellen er antallet døde og sårede, store materielle ødeleggelser, og dypere motsetninger enn noensinne, mellom israelere og palestinere – men også mellom land i hele denne regionen.

Det humanitære hjelpearbeidet prioriteres. Siden 2006 har Norge økt støtten til UNRWA med i overkant av 50 prosent, til 150 millioner kroner. UNRWA er en livline for flyktningbefolkningen i Gaza og etter krigen mer enn noen gang. Norge leder nå det rådgivende organet i UNRWA, noe som pålegger oss et særlig ansvar for å mobilisere nødvendig økonomisk støtte til arbeidet for Palestina-flyktningene. I lys av situasjonen vil vi ytterligere øke vår støtte, og vi appellerer til andre land om å gjøre det samme.

Totalt sett beløp Norges støtte til det palestinske området og fredsprosessen i Midtøsten seg til 800 millioner kroner i 2008.

Norge leder giverlandsgruppen AHLC, der både palestinske myndigheter og Israel deltar. FNs sikkerhetsråd befestet i forrige måned AHLCs lederrolle i forbindelse med henstillingen til medlemslandene om humanitær og økonomisk innsats i Gaza. Det er avgjørende å samordne givernes innsats og sikre at støtten avstemmes mot behov og mottakerkapasitet.

Som leder av AHLC samarbeider vi med Egypt i organiseringen av en giverkonferanse i Kairo tidlig i neste måned. Vi er anmodet av Egypt å være medformannskap for møtet og den anmodningen har vi etterkommet.

Vi vil legge vekt på at nye typer giverkonferanser ikke må sees løsrevet fra den palestinske økonomien og støtten til de palestinske selvstyremyndighetene, PA. Som for alt annet giverarbeid må palestinske myndigheters planer blir lagt til grunn for kanalisering av bistandsinnsatsen.

Senere, i løpet av våren, kan det bli aktuelt å kalle inn til et AHLC-møte for å sikre nødvendige rammebetingelser for effektiv utvikling av Det palestinske området.

Vi må forvente at Israel åpner grensene for nødvendig bistand og kommersiell trafikk. Det er avgjørende at de palestinske selvstyremyndighetene beholder sin samordnende evne og at støtten bygger opp under hele det palestinske området.

Dette aktualiserer i sin tur spørsmålet om palestinsk enhet. PA er palestinernes fundament for en fremtidig stat. Men det palestinske folket er splittet. Bare en palestinsk myndighet som kan samle sitt eget folk, vil ha kraft og legitimitet til igjen å gå inn i en nødvendig politisk prosess mot fred, gjenoppbygging og palestinsk statsdannelse.

Derfor er palestinsk forsoning nok en gang satt på dagsorden i regionen og av palestinerne selv. Det som diskuteres er en bredest mulig interimregjering som kan forberede veien mot nye palestinske valg. Norge støtter dette arbeidet, som ledes av Egypt.

En slik regjering må ha en plattform som imøtekommer nøkkelkriterier for internasjonalt samkvem og befester grunnlaget for å gjenoppta sluttstatusforhandlingene med Israel.

Den forsoningsprosess som nå er intensivert, er skjør. Mistenksomheten er stor. Norge har kontakt med alle parter, også med Hamas. Vårt budskap er tydelig: Vi tar avstand fra terror og bruk av vold. En representativ aktør for palestinerens sak må ikke bare bygge på et flertall blant palestinerne. Internasjonal legitimitet krever også respekt for de avtaler palestinerne har inngått.

Dette bringer oss til sakens kjerne, president, okkupasjonen, de gjensidige sikkerhetstrusler og dype spenninger i regionen, og dette i økende grad også innad i den arabiske verden.

Vi må kreve og forvente at forhandlingene om en tostatsløsning kommer i gang igjen. Videre må regionens konflikter – og redskapene til å håndtere dem – sees i sammenheng.

Ekstremisme og terrorisme må bekjempes og forebygges, men ikke med metoder som undergraver og svekker regionens moderate krefter. Konflikten mellom palestinere og israelere kan bare finne sin slutt gjennom en bred tilnærming som kan forplikte de involverte partene til medvirkning, ved at deres legitime interesser anerkjennes.

Det var ut av en slik bredere ramme at israelere og palestinere fant rom til å inngå sin første historiske fredsavtale. Oslo-avtalen ble et skudd på Madrid-konferansens stamme. Vi tok til orde for gjenopptakelse av en slik bredere regional prosess etter krigen i Libanon i 2006. Vi mener fortsatt at det er behov for å arbeide i retning av en slik regional prosess.

For det er mye som står på spill. Det dypt urovekkende er at tiden for en tostatsløsning synes å renne ut. Israels stengningsregime og kontinuerlige bygging av bosettinger på okkupert jord undergraver palestinernes tro på en forhandlet løsning.

Splittelsen av den palestinske nasjonalbevegelsen i to uforsonlige leire forverrer utsiktene til å fremforhandle og iverksette en avtale med Israel. Fortsatt terror mot sivile israelere og voldsomme krigshandlinger som først og fremst rammer den palestinske sivilbefolkningen, skaper sår som trenger generasjoner for å kunne gro.

Tragedien er at dette skjer samtidig som gjentatte meningsmålinger på begge sider viser stor folkelig støtte til forhandlinger og til hovedelementene i en fredsløsning.

Men deri ligger også håpet om at det kan finnes en vei mot fred.


Du finner hele utenriksminister Jonas Gahr Støres redegjørelse for Stortinget her

Lederstrid i Israel

Med landets forrige statsminister Ariel Sharon kunstig i live, og den nåværende Ehud Olmert suspendert på grunn av korrupsjon, raser en intens maktkamp om hvem som skal overta.

Israels største parti Kadima, får utenriksminister og fungerende statsminister Tzipi Livni (50) til ny leder. I går vant hun avstemmingen blant partiets medlemmer. Hun fikk 43,1 prosent. Shaul Mofaz, en general mistenkt for krigsforbrytelser, fikk 42,0 prosent. Det skilte fattige 431 stemmer mellom dem.

Med over førti prosent er det klart at Israels skandaliserte, ikkefungerende statsminister og Kadimas nåværende leder Ehud Olmert, trekker seg. Når, er uklart. Han har vært uten autoritet siden krigen mot Libanon sommeren 2006. Han løyet og bedratt egen befolkning og andre lands ledere. Men han klamret seg til makten, og ble sittende fordi ingen var i posisjon til å erstatte ham. Før nå.

Den gamle garden av israelske generaler er bekymret over Livni. Hun har som utenriksminister møtt mange med kritiske oppfatninger om Israels terror mot palestinerne, brudd på folkeretten, egenrådighet og maktmisbruk. Jens Stoltenberg (Ap) og Jonas Gahr Støre (Ap) har møtt henne. Særlig hvis Livni møter Barack Obama som nyvalgt amerikansk president kan Israel endre kurs. Da er det risiko for at intelligensen endelig kan overta for de militære rovdyrinstinktene som har dominert politikken i Midtøsten siden 1913.

Mange jødiske velgere har forventninger til Tzipi Livni. Men den israelske fredsbevegelsen, den arabiske minoriteten i Israel og folket i de områdene Israel okkuperer i Jerusalem, Gaza og på Vestbredden, har opplevd for mange skuffelser. De er uten illusjoner og uten forventninger. Den siste jødiske politikeren de hadde tro på, Yizhak Rabin fra Arbeiderpartiet, ble skutt av en jødisk ekstremist i 1995. Siden har skiftende israelske regjeringer terrorisert befolkningen i de okkuperte områdene og gjort Israel til et parialand i verdens øyne.

Men Tzipi møter utfordringer det ikke er gitt at hun vil takle. Den første blir å bygge en regjeringsdyktig koalisjon. Det arbeidet begynner i dag. Hun har 42 dager på seg.

Som fungerende statsminister i den tiden hennes forgjenger Ehud Olmert har blitt etterforsket for korrupsjon, er hun i utgangspunktet godt posisjonert for å videreføre den nåværende koalisjonen, eller eventuelt bygge en ny. Israels forrige kvinnelig statsminister var Norges-vennen Golda Meir, som gikk av i 1974. Som Meir, har Tzipi Livni bakgrunn fra den israelske etterretningen.

Hvis Tzipi Livni mislykkes i å lage en regjeringsdyktig koalisjon, blir det nyvalg, trolig tidlig neste år. Da kan alt skje. Men av de tre tenkelige statsministerkandidatene, er Tzipi Livni den minst håpløse og den mest spennende. Krigeren, generalen og krigshelten Ehud Barak fra Arbeiderpartiet og høyreekstremisten Benjamin Nethanjahu fra Likud er bare mer av det som har ført Midtøsten fra vondt til verre siden 1995.