Viser arkivet for stikkord jeffhalper

Jeff Halper on Netanyahu vs Obama


Jeff Halper

May 25, 2009

Would Israeli Prime Minister Netanyahu say the magic words “two states” after his meeting with President Obama? All Israel held its breath. (He didn’t). The gap between the two is wider than those words could ever have bridged, however. Obama, I believe, sincerely – perhaps urgently – seeks a resolution of the Israel-Palestinian conflict, a pre-condition, he understands, to getting on with larger, more pressing Middle Eastern issues. Netanyahu, who rejects even the notion of a Palestinian mini-state as grudgingly accepted by Barak, Sharon and Olmert, is seeking a permanent state of “warehousing” in which the Palestinians live forever in a limbo of “autonomy” delineated by an Israel that otherwise encompasses them. The danger, to which we all should be attuned, is that the two sides might compromise on apartheid – the establishment of a Palestinian Bantustan that has neither genuine sovereignty nor economic viability.

For his part, Obama seems to understand the strong linkage between the Israeli-Palestinian conflict and the hostility towards the West so prevalent in the Muslim world. His administration has been quite candid about the need to move forward on Palestine in order to deal with the Iranian nuclear issue, and his ability to withdraw from Iraq, stabilize Afghanistan and Pakistan and deal with the challenge political Islam poses to the “moderate” Arab states also depend, to a meaningful degree, on forging a new relationship with the Muslim world , which requires an end to the Israeli Occupation.

Netanyahu and his Foreign Minister Avigdor Lieberman have already presented the outlines of their new “reframing” of the conflict:

(1) The Iran threat is preeminent, uniting the US and Israel into a strategic alliance and completely overshadowing the Palestinian issue;

(2) Such “slogans” (as Lieberman characterized them) as occupation, settlements, settlers, land for peace and even the “simplistic” two-state solution must be abandoned in order to “go forward” according to a new slogan: “economy, security, stability” – meaning improving the Palestinian economy while ensuring Israel’s security. The stability that results (Lieberman invokes the “stable” situation between the Greek and Turkish populations of Turkish-occupied Cyprus as his model) will then somehow facilitate some future and vague peace process;

(3) Israel will continue to expand its “facts on the ground.” Just the day before the Netanyahu/Obama meeting the building of a new settlement was announced – Maskiot, in the Jordan Valley, the first settlement to be officially established in 26 years. Two days after returning from Washington, Netanyahu further declared: “United Jerusalem is Israel’s capital. Jerusalem was always ours and will always be ours. It will never again be partitioned and divided.” It then announced that it will continue building within the “settlement blocs.” Just a month before, on the day Hillary Clinton and George Mitchell were to arrive in the country, the Israeli government announced that it would conduct massive demolitions of Palestinian homes in Jerusalem. This “in your face” approach signals the Administration that Israel is not about to accept dictates, as the Minister for Strategic Affairs Moshe Ya’alon put it, testing just how assertive Obama will be.

(4) Both the US and Israel seek broader involvement in the peace process by the Arab states, but once again, Israel has its own particular spin on that. While the US is formulating a comprehensive approach to peace and stabilization in the entire Middle East region (which King Abdullah of Jordan calls a “57-state solution” whereby the entire Arab and Muslim worlds would recognize Israel in return for a genuine end to the Occupation), Israel’s formula of putting “economic peace” before any politically defined peace agreement tries to create a state of normalization between Israel and the Arab/Muslim world that would relegate the Palestinian issue indefinitely to the back-burner. Given the record of the so-called “moderate” Arab states, and given the opposition to a rising Iran they share with Israel, their involvement does not necessarily bode well for the Palestinians.

Then there all the mechanisms for delaying or undermining negotiations:

· Creating insurmountable political obstacles, such as the demand that the Palestinians recognize Israel as a “Jewish state.” Netanyahu well knows that the Palestinians will not accede to that, the fact that such recognition would prejudice the equal status of Palestinian citizens of Israel, a full 20% of the Israeli population, being an important consideration. The fear of further ethnic cleansing (“transfer” in Israeli parlance) is a real one. When she was Foreign Minister, Tsipi Livni stated clearly that future of Israel’s Arab citizens is in a future Palestinian state, not in Israel itself. And remember, last year the Israeli Parliament passed a law requiring a majority of two-thirds to approve any change in the status of Jerusalem, an impossible threshold. Similar legislation, supported by the government, will be passed on other issues such as dismantling settlements and ratifying any peace agreement.

· Delayed implementation. OK, the Israeli government says, we’ll negotiate, but the implementation of any agreement will wait on the complete cessation of any resistance on the part of the Palestinians. “Security before peace” is the way the Israeli government frames it. Since, however, there has never been any indication that Israel would agree to a viable Palestinian state, and since Israel views any resistance, armed or non-violent, as a form of terrorism, “security before peace” actually means “stop all resistance and you may get a state.” The catch here is that if Palestinians do stop their resistance they are lost. Without Palestinian pressure, Israel and the international community would lack any motivation for making the concessions necessary for a genuine solution. And even if an agreement is reached, “security before peace” means that it will not be implemented until Israel unilaterally decides the conditions are ripe. This so-called “shelf agreement” erects yet another insurmountable obstacle before any peace process.

· Declaring a “transitional” Palestinian state. If all else fails – actually negotiating with the Palestinians or relinquishing the Occupation not being an option – the US, at Israel’s behest, can manage to skip Phase 1 of the Road Map and go directly to Phase 2, which calls for a “transitional” Palestinian state before, in Phase 3, its actual borders, territory and sovereignty are agreed upon. This is the Palestinians’ nightmare: being locked indefinitely in the limbo of a “transitional” state. For Israel, such a situation is ideal, since it offers the possibility of imposing borders and expanding into the Palestinian areas unilaterally while seeming to respect the Road Map process.

Needless to say, all of this is to avoid a real two-state solution, the very idea of which is anathema to the Likud-led government. More than a decade ago Netanyahu set out his vision of Palestinian self-determination: somewhere between “state-minus and autonomy-plus.” The best, if bleakest term for what Israel is intending for the Palestinians is warehousing, a permanent state of control and suppression in which the victims disappear from view and their situation, emptied of all political content, becomes a non-issue.

Although the Obama Administration may truly desire viable two-state solution and even understands all Israel’s tricks, it is also clear that without significant pressure it cannot be achieved. And here is where the real problem arises. Israel’s trump card has always been Congress, where it enjoys virtually unanimous bi-partisan support. And Obama’s own Democratic Party, which received almost 80% of the Jewish vote in 2008, has always been far more “pro-Israel” than the Republicans. It may well be that Obama and Mitchell will try to take American policy in a new and more assertive direction and the leaders of his own party will balk, fearful of not being re-elected.

In this case, the “compromise” between the desire to resolve the conflict and the inability to move Israel to withdraw from the Occupied Territories so that a viable Palestinian state may emerge may be nothing less than apartheid. The difference between a viable Palestinian state and a Bantustan is one of details. Already signs are that the Obama Administration will allow Israel to keep its major settlement blocs, including a “Greater” Jerusalem, and prevent the Palestinians from having sovereign borders with the neighboring Arab states. Since few appreciate the crucial meaning of such details, Israel believes that it can finesse an apartheid situation in the guise of a two-state solution. Over the past decades the job of civil society has been to force governments to fulfill their responsibilities and enter into a political process that will actually lead to a just peace between Israelis and Palestinians. Now that that process is upon us, our task is now to keep it honest.

(Jeff Halper is the Director of the Israeli Committee Against House Demolitions (ICAHD). He can be reached at <>.)

The Israeli Committee Against House Demolitions is based in Jerusalem and has chapters in the United Kingdom and the United States.

Please visit our websites:

Published here with the permission of Jeff Halper.

Appell mot Israels bombing av Gazastripen

Demonstrasjon mot Israels bombing av Gazastripen
Den blå steinen
Lørdag 3. januar 2009 kl 1400

Kjære venner,

Takk for at du er her. Takk for at du tror det nytter å vise hvor du står!

Det er de som tror at det ikke nytter. At bare USA kan stanse Israels krigsforbrytelser på Gazastripen. I natt var det nye angrep. På en palestinsk skole ble nattevakten drept. I natt drepte de også en ny Hamas-leder. Den fjerde siden bombingen begynte.

I alt har israelske krigsfly drept mellom fire og femhundre palestinere. Minst 2000 er skadet. 1,5 millioner er terrorisert. Det er drept fire israelere.

Vi er her i dag fordi vi tror det nytter å vise at vi ikke godtar Israels folkemord på Gazastripen.

Vi er her fordi vi vil fortelle befolkningen på Gazastripen, Vestbredden og i Jerusalem at vi bryr oss om de. Vi har omsorg for de. Vi deler deres fortvilelse over de krigsforbrytelsene de blir rammet av.

Så forteller vi våre egne landsmenn og våre politiske ledere at vi ikke godtar Israels krigshandlinger mot sivilbefolkningen i de områdene de okkuperer: Gazastripen, Vestbredden, Øst-Jerusalem, Golanhøyden.

Så forteller vi den israelske regjeringen at vi har gjennomskuet deres krigspropaganda. Vi tror ikke på den lenger.

Det er faktisk ikke palestinerne som okkuperer Israel. Det er Israel som okkuperer palestinernes land.

Tror vi at bombingen på Gazastripen stanser i dag fordi vi våger å demonstrere mot Midtøstens sterkeste militærmakt? Og mot deres våpenleverandør og støttespiller USA?

Nei. Vi tror ikke det. Vi er ikke naive.

Men vi bruker ikke vår avmakt som begrunnelse for å nøye oss med å være tilskuere. Til å si at dette angår ikke oss.

Urett er vår sak.

Og vi kan gjøre noe.

Vi kan gjøre en forskjell.

Jeg er stolt over at vi er så mange som har trosset vinter og snø og stiller opp for palestinerne og for hverandre.

For vi stiller jo ikke bare opp for palestinerne? Vi stiller også opp for hverandre og for oss selv.

Vi ønsker en verden og en fremtid der retten og ikke militærmakten som gjelder. Vi ønsker ikke at verken palestinernes eller våre egne barn og barnebarn skal leve i en verden der militærmakten er det eneste som teller. En verden der tyven og morderen slipper unna, fordi den sterkeste militærmakten står på deres side.

Men stiller vi ikke også opp for israelerne?

Husk at mange nordmenn, mange av våre politiske ledere, fortsatt tror på et falskt glansbilde av Israel.

De tror Israel er et lite, idealistisk land som forsvarer seg mot en krigersk, aggressiv omverden. En demokratisk, vestlig utpost mot en fiendtlig muslimsk verden.

De tror kanskje ikke at det finnes en militær løsning. Men de tror blindt på den israelske krigspropagandaen, som alltid finner noen andre å skylde på.

Men det er et falskt bilde. Det vet vi, som har gjennomskuet krigspropagandaen.

Israel har fra fødselen i 1948 bygget på en løgn. Det bodde noen i Palestina, der den britiske okkupasjonsmakten i 1918 lovet jødene et hjem.

Palestina var ikke et ubebodd land i 1918. Det bodde noen der. Noen millioner palestinske bønder. Noen få tusen jøder. De levde i fred med hverandre, og hadde gjort det i mange hundre år.

For at jødene skulle få det hjemlandet de ble lovet i Palestina, måtte de drepe og fordrive de som bodde der fra før.

Det var slik Israel ble grunnlagt; gjennom etnisk rensing av landsby etter landsby, by etter by. En serie rystende overgrep. En forbrytelse mot menneskeheten.

Den FN-utsendingen som rapporterte om drapene, Folke Bernadotte, ble likvidert av zionistenes leiemordere i 1948.

Israel klarte ikke å jage eller drepe alle palestinerne i 1948. Derfor er det en stor arabisk minoritet i Israel, og en stor arabisk majoritet i de områdene Israel okkuperte i 1967. I Israel er de landets underklasse, annenrangs borgere etter jødene. I de okkuperte sonene er de rettsløse.

Den etniske rensingen av Palestina lot seg gjennomføre i skyggen av nazismens sammenbrudd, og i kaoset etter andre verdenskrig. Uten nazismen hadde Israel ikke eksistert.

Men den forferdelige sannheten om hvordan Israel ble grunnlagt, sprenger seg frem. Den etniske rensingen som var grunnlaget for at Israel ble en jødisk stat, har langsomt gjort landet til et korrupt, militarisert, umoralsk samfunn, fra toppen til bunnen. Et samfunn på vei mot fascismen.

Finnes det motkrefter i det israelske samfunnet? Finnes det anstendige og moralske mennesker? Heldigvis ja. Mange tusen. De trenger også vår støtte.

Jeff Halper, rabbi, var her i Bergen i høst. Vi skrev om ham i BA.

Han leder den israelske organisasjonen mot riving av palestinske hus. De lykkes, noen ganger. Og de gir ikke opp. I høst har de flere ganger brutt den israelske sjøblokaden av Gazastripen og fått inn humanitær hjelp med båt fra Kypros.

Uri Avnery. Han var israelsk soldat i krigen i 1948. Medlem av Knesset i tre perioder. Han var den første jøden til å ta kontakt med PLO, den gang det var i strid med israelsk lov. I 1993 var han med å starte den israelske fredsbevegelsen. 85 år gammel er han fortsatt en viktig fredsaktivist. Du finner et åpent brev fra ham til USAs neste president Barack Obama i BAs Midtøstensone, på internett.

Vi vet hva forgjengeren til Obama mener. Han gir palestinerne skylden for at Israel bomber dem. Han sa det i natt, norsk tid. Han forlater Det hvite hus i skam, den verste USA-presidenten gjennom tidene, ikke bare for Midtøsten.

Hva vil den nye presidenten gjøre, når han tiltrer om noen dager?

Det vet vi ikke ennå. Verre enn den forrige kan det ikke bli. Men det er ikke grunn til optimisme.

Men ingen politiker handler i et vakuum. De lytter til folkemeningen.

Derfor er jeg ikke så opptatt av hva Barack Obama kommer til å gjøre. Eller Jonas Gahr-Støre.

Jeg er mer opptatt av hva du og jeg vil og kan gjøre.

Vi må fortsette å vise hva vi mener. Vi kan følge med på nyhetene. Vi kan diskutere med venner og kolleger. Vi kan påvirke den offentlige meningen. Vi må få med oss flere!

Den norske regjeringen var den eneste som åpent snakket med Hamas, etter at de vant valget i Palestina i 2006. Det var klokt og modig gjort. Det må vi støtte.

Den norske regjeringen var raskt ute med penger til humanitær hjelp, etter at Israel startet bombingen av Gaza 3. juledag. Det var positivt. Det må vi støtte.

Så må vi tydeliggjøre at vi tar avstand fra pariaregimet i Israel også når hverdagen kommer, når bombingen ikke lenger faller over Gaza, men Israel bare langsomt og usynlig for oss, sulter ut, terroriserer og langsomt kveler de palestinske samfunnene.

Da må vi ikke glemme palestinerne.

Derfor må alle som ønsker at retten og ikke makten skal rå, delta i boikotten av israelske varer. Det er fint hvis vi kan få Norge til å gå sammen med Storbritannia og kreve at varer Israel har produsert på okkupert område blir merket tydelig med hvor det kommer fra. Men boikott kan hver enkelt av oss gjøre som forbrukere, hver gang vi ser israelske varer i butikkene.

Nå når bombene faller over Gaza må vi være flere hver gang det demonstreres. Antallet teller. Mediene teller. Politikerne teller.

Vi lover hverandre at vi skal stå sammen og støtte den gode striden for en rettferdig fred i Midtøsten. En fred som gir palestinerne deres rett. En fred som gir israelerne sikkerhet. For bare hvis palestinerne får sin rett, får israelerne sin sikkerhet.

Den eneste veien til både fred og sikkerhet er rettferdighet, krigserstatninger, rett til å vende hjem for de palestinske flyktningene, like rettigheter for jøder og palestinere i Israel. Nybyggerne må ut av Vestbredden og Jerusalem. Stjålet palestinsk eiendom må gis tilbake til de rettmessige eierne.

Palestinerne må få leve i fred og frihet. Det er også den eneste veien til fred og frihet for israelerne.

Takk til Palestinakomiteen og til palestinerne i Bergen, som tok initiativ til denne markeringen.


Jeff Halper

Even before the voting began, Israeli politicians and pundits were asking: Will an Obama Administration be good for Israel? “Be good for Israel” is our code for “Will the US allow us to keep our settlements and continue to support our efforts to prevent negotiations with the Palestinians from ever bearing fruit?” For Americans the question should be: Will the Obama Administration understand that without addressing Palestinian needs it will not be able to disentangle itself from its broader Middle Eastern imbroglios, rejoin the community of nations and rescue its economy?

The Israel-Palestine conflict should be of central concern to Americans, near the top of the new Administration’s agenda. It may not be the bloodiest conflict in the world – its minor when compared to Iraq – but it is emblematic to Muslims and to peoples the world over of American hostility and belligerence. The Israeli-Palestinian conflict is not merely a localized one between two squabbling tribes. It lies at the epicenter of global instability. Go where you may in the world and you will encounter the same phenomenon: a sense that the suffering of the Palestinians represents all that is wrong in an American-dominated world.

As Obama comes into office, he will encounter a global reality very different from that of eight years before: a multilateral one in which a weakened and isolated US must find its place. He will discover that much of America’s isolation comes from the view that the Occupation of the Palestinian territories is, in fact, an American-Israeli Occupation. If restoring a weakened American economy depends on repairing relations with the rest of the world, he will learn that without resolving the Israeli-Palestine conflict he will not create those conditions in which the US will be accepted once more into the wider global community.

To be more specific, the Israel-Palestine conflict directly affects Americans in at least five ways:

It isolates the US from major global markets, forcing it to embark on aggressive measures to secure markets rather than peaceful accommodation;

It thereby diverts the American economy into non-productive production (tanks not roads), making it dependent upon deficit spending which only increases dependency upon foreign financing while diverting resources into the military rather than into education, health and investment;

Support for the Israeli military costs US taxpayers more than $3 billion annually at a time of deepening recession and crumbling national infrastructure;

It leads to an American involvement in the world that is mainly military, thus begetting hostility and resistance which produce the threats to security Americans so greatly fear; and

It ends up threatening American civil liberties by encouraging such legislation as the Patriot Act and by introducing Israeli “counterinsurgency” tactics and weaponry developed in the West Bank and Gaza into American police forces.

For many peoples of the world, the Palestinians represent the plight of the majority. They are the tiny grains of sand resisting what most Americans and privileged people of the West do not see. They are a people who are denied the most fundamental right: to a state of their own, even on the 22% of historic Palestine that Israel has occupied since 1967. For the majority of humanity that lives in economic and political conditions unimaginable in the West, the suffering caused by Israel’s occupation – impoverishment and a total denial of freedom that can only be sustained by total American support – is emblematic of their own continued suffering. Israel’s oppression of the Palestinians with the active backing of the US shows demonstrably the existence of a global system of Western domination that prevents others from achieving their own dreams of political and economic well-being.

Like a bone in the throat, the issue of Israel’s occupation can be neither ignored nor by-passed. To make things even more difficult, it is doubtful if a two-state solution is still possible, since Israeli settlement activity has largely eliminated that option. Whatever the eventual solution, if this most destabilizing of conflicts is not addressed, the US – even under Obama – will remain mired in conflicts with Muslim peoples and reviled by peoples seeking genuine freedom. Neither the US nor Israel will find the security they claim they seek. We live in a global reality, not a Pax Americana. The logic of the Bush Administration has run its course. No longer can the US throw its weight around in a War Against Terror. No longer can its involvement be purely military. The new logic that will accompany Obama into office can be summarized in one word: accommodation. And the US will not get to first base until it achieves accommodation with the Muslim world, which means ending the Israeli Occupation. What happens to the Palestinians takes on a global significance. Clearing the bone in the throat – that is, ending the Israeli Occupation and allowing the Palestinians a state and a future of their own – should be a top priority of the next American administration. Indeed, America’s attempt to restore its standing in the world depends on it. In the global reality in which we live, the fate of Americans and Palestinians, it turns out, are closely intertwined.

(Jeff Halper is the Director of the Israeli Committee Against House Demolitions. He can be reached at <>.)

The Israeli Committee Against House Demolitions is based in Jerusalem and has chapters in the United Kingdom and the United States.

Please visit our websites:

Fredsaktivist Jeff Halper arrestert

Jeff Halper, som besøkte Bergen i sommer, ble arrestert da han krysset grensen fra Gaza til Israel i dag. Halper er israelsk fredsaktivist, og leder aksjonen mot riving av palestinske hus. Han deltok da to båter med i alt 44 fredsaktivister fra 17 land brøt den israelske blokaden av Gaza sist lørdag. I tillegg til aktivistene, hadde de med seg en symbolsk last med høreapparater, for å markere at det er et stort, udekket behov for det i Midtøsten.

Halper ble igjen på Gazastripen da de to båtene vendte tilbake til Kypros, og ble arrestert av israelsk grensepoliti i dag.

Den internasjonale kvekerbevegelsen har tidligere foreslått Jeff Halper, som både har israelsk og amerikansk pass, som kandidat til Nobels fredspris. Han var i Bergen i juni, som Palestinakomiteens gjest.

-Håper på Obama

Jeff Halper, som leder den israelske aksjonen mot riving av palestinske boliger, håper at Barack Obama vil føre en politikk som fører til fred med palestinerne, hvis han blir USAs neste president. I kveld har han snakket på et åpent møte i rådhuskantinen i Bergen, etter invitasjon av Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Palestinakomiteen.

Israelerne Jeff og Shosana Halper er på reise i Norge, for å skape internasjonal oppmerksomhet om hva som kan gjøres for å stanse rivingen av palestinske boliger i Israel og på den okkuperte Vestbredden. Siden 1997 har israelske myndigheter revet 18000 boliger. Halper leder Komiteen mot riving av hus, en organisasjon han var med å starte i 1997, det året håpet var ute for osloprosessen.

Halper er født og oppvokst i USA, men har bodd i Israel siden 1973. Han er professor i sosialantropologi, og har undervist ved flere israelske universitet.

De startet The Israeli Committee Agains House Demolitions (ICAHD) for å drive praktisk solidaritetsarbeid blant palestinerne. Tre ulike israelske myndigheter river palestinske boliger, i Israel, i Øst-Jerusalem og på Vestbredden. Så snart Halpers aktivister får melding om en riving, forsøker de å hindre den, ved å legge seg foran bulldozerne eller ved å lenke seg til huset.

De kommer ofte for sent. Da samler de inn penger for å bygge palestinernes hus opp igjen. Det er i strid med israelsk lov, og er derfor å regne som sivil ulydighet. Kirkesamfunn og fagforeninger over hele verden hjelper Halpers organisasjon med penger. EU-kommisjonen gir også pengestøtte, men kan ikke finansiere sivil ulydighet. Pengene til å bygge opp igjen hus som er revet, må derfor finnes på annet hold.

«Israel begrunner ofte sine handlinger med behovet for sikkerhet», sier Halper. Men rivingen av vanlige palestineres boliger, har ingen sikkerhetsbegrunnelse. Mange tusen palestinske familier lever med en trussel om at huset deres når som helst kan rives. De er ikke terrorister og rivingen begrunnes gjerne byråkratisk med at området er regulert til landbruk, og ikke til boliger. Bare i Øst-Jerusalem, med 220 000 palestinere, er det varslet at 22,000 boliger skal rives. Ingen får på forhånd vite, når det skjer.

Rivingen av vanlige palestineres hus er forferdelige overgrep og kynisk maktmisbruk fra israelske myndigheter side. Men fredsaktivistene kom til at det kunne være meningsfylt å aksjonere mot den omfattende rivingen av palestinske boliger. Det gir israelere mulighet til å se hvordan okkupasjonen arter seg, på nært hold. I Israel vekker rivingen ikke lenger oppmerksomhet i mediene. Men internasjonalt er det en økende oppmerksomhet.

Jeff Halper ble i 2006 foreslått til Nobels fredspris av den internasjonale kvekerbevegelsen. Han ser ingen løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne, men så gjør han det likevel:
«Hvis Barack Obama vil trekke de amerikanske soldatene ut av Irak og Afghanistan, må han finne en løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne. Den palestinske konflikten er som et bein som har satt seg i halsen. Det er ikke stort, men det har globale virkninger for forholdet mellom den muslimske verden og Vesten», sier Jeff Halper.

Du kan finne ut mer om Jeff og Shosane Halpers innsats på nettstedet til organisasjonen mot riving av palestinske boliger.