Viser arkivet for stikkord bush

Norges utfordringer i Afghanistan

Det er behov for en mer omfattende diskusjon om Norges engasjement i Afghanistan.

Bare uker etter al-Qaidas angrep på USA, var amerikanske soldater på plass i Afghanistan, på jakt etter de som sto bak angrepet. Taliban hadde gitt al-Qaida et fristed, der de kunne bo, planlegge og trene på terror.

USA erklærte al-Qaida krig. Det meste av verden stilte seg bak president Bush, da han ba om hjelp. Da Taliban ikke ville utlevere Osama bin Laden og ikke arrestere al-Qaida, hadde USA folkeretten på sin side da de angrep Afghanistan. Nato, også Norge, stilte seg bak, da USAs angrep senhøstes 2001.

USA utstyrte Talibans motstandere, Nordalliansen, med våpen, bensin og penger. De nedkjempet Taliban raskere enn de fleste trodde var mulig. Amerikanerne kalte sin krig operasjon Enduring Freedom. Norske spesialstyrker og F-16-fly deltok i to perioder under amerikansk kommando. De ble høyt verdsatt og dekorert for innsatsen.

Etter at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet overtok regjeringsmakten høsten 2005, har Norge ikke deltatt i amerikanernes krig. Men Norge er med i International security assistance force (Isaf), satt sammen av soldater fra 40 land. Styrken ledes av Nato, selv om det er med mange land som ikke er medlem. Isaf-soldatene er i Afghanistan for å støtte det hardt pressede afghanske folkestyret, på oppdrag fra FN.

Isaf-oppdraget er politisk og militært krevende, ikke bare for Norge. Afghanistan har ingen tradisjon for verken humanisme, sentralstyre eller demokrati. Storbritannia og Sovjetunionen, som forsøkte å styre landet med makt, måtte gi opp.

Det er en viktig forskjell. Storbritannia og Sovjetunionen var i Afghanistan som kolonimakt og militær okkupant. Isaf er der for å støtte et famlende og vaklende afghansk folkestyre. To norske regjeringer har lovet å hjelpe til å skape fred, sikkerhet og utvikling i Afghanistan. Militært, humanitært og økonomisk stiller Norge opp mer enn noen andre, folketallet tatt i betraktning.

USA fikk global sympati etter terrorangrepet 11 september 2001. Men det ble raskt klart at USAs president George Bush ikke har samme dømmekraft som sin far. Hans uærlighet og bruddene på menneskerettighetene førte til at all støtte forsvant, både i og utenfor USA.

Norske soldater hadde mange farlige oppdrag under den kalde krigen. Både i folket og på Stortinget var det bred støtte for Norges militære strategi. Det oppdraget Norge har tatt på seg i Afghanistan, krever kunnskaper og forankring i folket, som bare en bred og langvarig diskusjon kan skape. Underlig nok har vi til nå ikke fått noen slik diskusjon om Afghanistan, selv om både SV og Forsvaret har tatt gode initiativ.

Sammen med Christian Michelsens institutt og regjeringspartiene i Hordaland, har BA drøftet Norges utfordringer i Afghanistan. Vi vil følge opp, med sikte på å bidra til en høyst nødvendig diskusjon og en økt kunnskap blant våre lesere om dette fjerne fjellandet midt i Asia.

Selv Israels regjering trosser Bush

Selv den israelske regjeringen trosser nå USAs upopulære president George Bush.

Da USAs president George Bush besøkte Israel for å feire landets 60 års jubileum tidligere i måneden, benyttet han muligheten til å angripe Barack Obama, som ser ut til å bli Demokratenes presidentkandidat.

Bush kritiserte Obama for å føye seg for terrorister, ved å gå inn for at USA skal gå i dialog med Syria og Iran. Begge står på presidentens lange liste over onde imperier som USAs venner ikke skal få lov å snakke med. Barack Obama var raskt ute med å svare på kritikken, og kritiserte Bush for å ha ført en politikk som i virkeligheten øker Irans handlefrihet, og ikke begrenser den.

Etter at president Bush dro hjem igjen fra Israel, viser det seg at hans kritikk mot Obama for hans anbefaling av samtaler med alle partene i Midtøsten, også traff den israelske regjeringen. Den har lenge ført hemmelige samtaler med den syriske regjeringen, og har ikke avvist muligheten for å gi fra seg Golanhøydene, som Israel okkuperte i 1967 og ennå ikke har gitt fra seg igjen. Bush kjente til disse samtalene.

Uten USAs politiske, økonomiske og militære støtte, ville Israel trolig ikke lenger ha eksistert som statsdannelse. Israel har også andre stormaktsvenner, blant dem Storbritannia og Tyskland. Men mediene og folkemeningen i Europa er i langt større grad enn i USA villige til også å se konfliktene i Midtøsten fra palestinernes og de arabiske landenes synsvinkel. Maken til den uforbeholdne støtten de skiftende israelske regjeringene har fått de siste åtte årene med Bush som president, ville de aldri ha fått fra noe land i Europa. Det er derfor oppsiktsvekkende at Israel fører samtaler med Syria, på tross av kritikken fra president Bush.

Men Israels samtaler med Syria er selvsagt åpenbart klok politikk, nesten uansett utgangspunkt. Det er selvsagt også de ikke lenger hemmelige samtalene Israel fører med Hamas i Egypt. En fredsløsning i Midtøsten som innebærer at viktige land eller folkegrupper ikke skal få delta, er selvsagt ingen fredsløsning i det hele tatt. Derfor må selvsagt også Hizbollah og Iran inkluderes i samtalene.

Dersom Barack Obama blir valgt til amerikansk president, tyder hans uttalelser i valgkampen på at han vil sette USAs formidable makt inn for å forbedre mulighetene for en fredsløsning mellom Israel og Syria.

George Bush kan fortsatt rekke å gjøre mye skade før han går av som president. Så å si alt han har tatt av politiske initiativ i åtte år har blitt til fiasko. Først når Bush og hans administrasjon har forlatt Det hvite hus kan vi begynne å få den fulle oversikten over alle hans katastrofalt ukloke politiske beslutninger.

Enten det blir en av demokratene Barack Obama, Hillary Clinton eller republikaneren John McCain som overtar i januar neste år, vedkommende får en omfattende jobb med å reparere skadevirkningene etter den politiske klossmajoren George Bush.

Depressing news from the war zone

The prospect for peace and security for the Palestinians is slimmer than it has been for more than a decade.

Fatah rules the West Bank. Hamas rules in Gaza. The Israeli Army (IDF) controls both areas.

The Fatah of the West Bank are on the brink of becoming Palestinian quislings. Hamas in Gaza is isolated, boicotted by Israel and most of the world, starved and desperate.

The international community is fed up with the arrogant, brutal Israeli occupation of Gaza, the West Bank and Jerusalem. But with the USA government bending over to support the Israeli government, whatever foolishness the government cooks up, the rest of the world is paralyzed.

This is the backdrop, just before the coming negotiations in Annapolis in USA. But president Bush and his dangerously incompetent administration have been stripping away opportunities for peaceful solutions, ever since 9/11.

If the Bush administration really do want to make a difference in the Middle East, they have to confront the Israeli government and the IDF, as well as the extreme and hysterical religious rigth, in both Israel and the USA. They have to force the Israelis to give up all occupied land, give the Palestinian refugees from 1948 and 1967 the right to return, and compensate what was stolen from them. All the Palestinian children, parlamentarians and other political prisoners, must be set free. All the illegal settlements must be removed.

The Arab world has offered Israel peace. The conditions are modest, in line with countless UN resolutions, the Geneva convention and the Human Rights Charter.

It is up to Israel to choose peace. But again and again, different Israeli governments have pretended to want peace, but in reality, they have chosen war, terror and humiliation. And the majority of Israeli voters have been unable to produce a political leader with the integrity and moral courage to fight for peace and security for Palestinians and Israelis.

For many years, clever PR staffs and diplomats made the world believe in the brave, little democracy, fighting to survive in a hostile environment. They could fool us all, for a while. But the falsified image have melted away, long ago. Today, Israels real image is emerging: A brutal, aggressive, immoral occupant.

What can we do?