Viser arkivet for stikkord boikott

Uri Avnery: -There Are Still Judges...

April 18, 2015

THIS WEEK I won a dubious distinction: a groundbreaking Supreme Court judgment has been named after me.

It is an honor I would have gladly dispensed with.

MY NAME appeared at the head of a list of applicants, associations and individuals, which asked the court to cancel a law enacted by the Knesset.

Israel has no written constitution. This unusual situation arose right from the beginning of the state because David Ben-Gurion, a fierce secularist, could not achieve a compromise with the orthodox parties, which insisted that the Torah already is a constitution.

So, instead of a constitution, we have a number of Basic Laws which cover only a part of the ground, and a mass of Supreme Court precedents. This court slowly arrogated to itself the right to abolish Laws enacted by the Knesset which contradict the nonexistent constitution.

STARTING FROM the last Knesset, extreme right-wing Likud Members have been competing with each other in their efforts to castrate the Supreme Court one way or another. Some would stuff the court with right-wing judges, others would radically limit its jurisdiction.

Things came to a head when a group of far-right Likud members launched a veritable avalanche of bills which were clearly unconstitutional. One of them, and the most dangerous one, was a law that forbade people to call for a boycott of the State of Israel and, in a sinister way, added the words “and of territories held by it”.

This revealed the real aim of the operation. Some years before, our Gush Shalom peace organization had called on the public to boycott the products of the settlements in the occupied territories. We also published on our website a list of these products. Several other peace organizations joined the campaign.

Simultaneously, we tried to convince the European Union to do something similar. Israel’s agreement with the EU, which exempts Israeli wares from customs, does not include the settlements. But the EU was used to closing its eyes. It took us a lot of time and effort to open them again. In recent years, the EU has excluded these goods. They have demanded that on all merchandise “made in Israel”, the actual place of origin be stated. This week, 16 European foreign ministers called upon the EU foreign affairs chief to demand that all products from the settlements be clearly marked.

The law passed by the Knesset not only has criminal aspects, but also civil ones. Persons calling for a boycott could not only be sent to prison. They could also be ordered to pay huge damages without the plaintiff having to prove that any actual damage had been caused to him or her by the call.

Also, associations which receive government subsidies or other governmental assistance under existing laws would be deprived of them from then on, making their work for peace and social justice even more difficult.

WITHIN MINUTES after the enactment of this law, Gush Shalom and I personally submitted our applications to the Supreme Court. They had been prepared well in advance by advocate Gaby Lasky, a talented young lawyer and dedicated peace activist. My name was the first in the list of petitioners, and so the case is called: “Avnery v. the State of Israel”.

The case laid out by Lasky was logical and sound. The right of free speech is not guaranteed in Israel by any specific law, but is derived from several Basic Laws. A boycott is a legitimate democratic action. Any individual can decide to buy or not to buy something. Indeed, Israel is full of boycotts. Shops selling non-kosher food, for example, are routinely boycotted by the religious, and posters calling for such boycotts of a specific shop are widely distributed in religious neighborhoods.

The new law does not prohibit boycotts in general. It singles out political boycotts of a certain kind. Yet political boycotts are commonplace in any democracy. They are part of the exercise of freedom of speech.

Indeed, the most famous modern boycott was launched by the Jewish community in the United States in 1933, after the Nazis came to power in Germany. In response, the Nazis called for a boycott of all Jewish enterprises in Germany. I remember the date, April 1, because my father did not allow me to go to school on that day (I was 9 years old and the only Jew in my school.)

Later, all progressive countries joined in a boycott of the racist regime in South Africa. That boycott played a large (though not decisive) role in bringing it down.

A law cannot generally compel a person to buy a normal commodity, nor can it generally forbid them to buy it. Even the framers of this new Israeli law understood this. Therefore, their law does not punish anybody for buying or not buying. It punishes those who call on others to abstain from buying.

Thus the law is clearly an attack on the freedom of speech and on non-violent democratic action. In short, it is a basically flawed anti-democratic law.

THE COURT which judged our case consisted of nine judges, almost the entire Supreme Court. Such a composition is very rare, and only summoned when a fateful decision has to be made.

The court was headed by its president, Judge Asher Gronis. That in itself was significant, since Gronis already left the court and went into compulsory retirement in January, when he reached the age of 70. When the seat became vacant, Gronis was already too old to become the court president. Under the then existing Israeli law, a Supreme Court judge cannot become the court’s president when the time for his final retirement is too close. But the Likud was so eager to have him that a special enabling law was passed to allow him to become the president.

Moreover, a judge who has been on a case but did not finish his judgment in time before retiring, is given an extra three months to finish the job. It seems that even Gronis, the Likud’s protégé, had qualms about this specific decision. He signed it literally at the very last moment – at 17.30 hours of the last day, just before Israel went into mourning at the start of Holocaust Day.

His signature was decisive. The court was split – 4 to 4 – between those who wanted to annul the law and those who wanted to uphold it. Gronis joined the pro-law section and the law was approved. It is now the Law of the Land.

One section of the original law was, unanimously, stricken from the text. The original text said that any person – i.e. settler – who claims that they have been harmed by the boycott, can claim unlimited indemnities from anyone who has called for this boycott, without having to prove that they were actually hurt. From now on, a claimant has to prove the damage.

At the public hearing of our case, we were asked by the judges if we would be satisfied if they strike out the words “territories held by Israel”, thus leaving the boycott of the settlements intact. We answered that in principle we insist on annulling the entire law, but would welcome the striking out of these words. But in the final judgment, even this was not done.

This, by the way, creates an absurd situation. If a professor in Ariel University, deep in the occupied territories, claims that I have called to boycott him, he can sue me. Then my lawyer will try to prove that my call went quite unheeded and therefore caused no damage, while the professor will have to prove that my voice was so influential that multitudes were induced to boycott him.
YEARS AGO, when I was still Editor-in-Chief of Haolam Hazeh, the news-magazine, I decided to choose Aharon Barak as our Man of the Year.

When I interviewed him, he told me how his life was saved during the Holocaust. He was a child in the Kovno ghetto, when a Lithuanian farmer decided to smuggle him out. This simple man risked his own life and the lives of his family when he hid him under a load of potatoes to save his life.

In Israel, Barak rose to eminence as a jurist, and eventually became the president of the Supreme Court. He led a revolution called “Juristic Activism”, asserting, among other things, that the Supreme Court is entitled to strike out any law that negates the (unwritten) Israeli constitution.

It is impossible to overrate the importance of this doctrine. Barak did for Israeli democracy perhaps more than any other person. His immediate successors – two women – abided by this rule. That’s why the Likud was so eager to put Gronis in his place. Gronis’ doctrine can be called “Juristic Passivism”.

During my interview with him, Barak told me: “Look, the Supreme Court has no legions to enforce its decisions. It is entirely dependent on the attitude of the people. It can go no further than the people are ready to accept!”

I constantly remember this injunction. Therefore I was not too surprised by the judgment of the Supreme Court in the boycott case.

The Court was afraid. It’s as simple as that. And as understandable.

The fight between the Supreme Court and the Likud’s far-right is nearing a climax. The Likud has just won a decisive election victory. Its leaders are not hiding their intention to finally implement their sinister designs on the independence of the Court.

They want to allow politicians to dominate the appointment committee for Supreme Court judges and to abolish altogether the right of the court to annul unconstitutional laws enacted by the Knesset.

MENACHEM BEGIN used to quote the miller of Potsdam who, when involved with the King in a private dispute, exclaimed: “There are still judges in Berlin!”

Begin said: “There are still judges in Jerusalem!”

For how long?

Gaza – fortsatt kritisk

Jeg holdt dette innlegget i Studentersamfunnet i Bergen i kveld, etter at Finn Erik Thoresen fra Norsk Folkehjelp og Line Khateeb fra Palestinakomiteen hadde innledet til debatt:

25 humanitære organisasjoner, norske og internasjonale, publiserte denne uka en rapport om den israelske blokaden av Gaza. For den fortsetter. Rapporten heter Dashed hopes. Bak rapporten står blant annet Oxfam, Amnesty, Redd Barna, Det norske flyktningerådet og den svenske kirken. Rapporten feller en knusende dom over den israelske regjeringens brutte løfter.

Den israelske regjeringen lovet 20 juni omfattende lettelser i blokaden, etter at israelske soldater hadde bordet den humanitære flåten på ni skip som forsøkte å bryte blokaden. Ni ubevæpnede tyrkiske aktivister ble skutt og drept av de israelske soldatene.

Israel har gjennomført en blokade av Gaza siden 1990. Men den ble kraftig skjerpet, etter at Hamas vant valget i 2007. Forsvarsminister Ehud Barak fra Arbeiderpartiet sa de ikke skulle sulte ut befolkningen i Gaza. De skulle bare sette dem på en slankekur. Det er en kynisme og en brutalitet som burde kvalifisere for alminnelig fordømmelse i hele den siviliserte verden.

Men dessverre har den ekstremistiske israelske regjeringen en mektig storebror, som står last og brast med Israel, så å si uansett.

Det sies at Kina er frustrert over sin lillebror Nordkoreas oppførsel.

USA har vesentlig mer å skjemmes over, når det gjelder sin egen bortskjemte, brutale og destruktive lillebror Israel.

Den israelske regjeringen sier de vil fortsette blokaden så lenge Hamas styrer.
Du husker kanskje hva som var situasjonen før valget: Da Yassir Arafat var leder for den palestinske administrasjonen, avviste den daværende israelske regjeringen fredsforhandlinger, fordi Arafat angivelig ikke ville. Så døde han, og Mahmoud Abbas overtok, en mann det ikke er mulig å klistre den minste mistanke om terrorisme ved, verken da eller senere.

Men da var heller ikke Israel, med støtte fra USA, villig til å forhandle. Og når en fredens mann ikke klarer å oppnå noe for de som har valgt ham, er det ikke så rart at mange blir fristet til å velge andre, mer militante strategier. Valgseieren Hamas oppnådde i 2007 var derfor framkalt av Israel og USA. De hadde seg selv å takke for at palestinerne ble splittet i to leire, med ett styre for Vestbredden og Øst-Jerusalem, med Fatah-mannen Mahmoud Abbas som president. Hamas kontrollerer Gaza.
I det oppstyret som ble internasjonalt i mediene etter at Israel drepte ni tyrkiske aktivister i sommer, presset flere vestlige land fram forhandlinger med Israel. Da fikk de ganske konkrete løfter fra den israelske regjeringen, om hva som ville bli gjort:

• Israel skulle åpne for eksport av varer fra Gaza. Argumentet for blokaden er risikoen for at det skal komme INN varer som kan brukes til terrorhandlinger mot Israel. Alminnelig logikk skulle derfor tilsi at det skulle være uproblematisk å sende varer ut fra Gaza, for å gi arbeid og utkomme for palestinerne. Men neida. Den israelske regjeringens logikk er annerledes enn vår. Eksport er fortsatt forbudt, med mindre den går under jorden, gjennom tunellene til Egypt.
• Israel lovet å utvide de buffersonene de kaller sikkerhetssone, dvs de sonene til sjøs der palestinerne kan få fiske, og landbruksområdene i grenseområdet mot Israel. 85% av fiskeriressursene og 35% av jordbrukslandet er beslaglagt av Israel på denne måten. Har Israel holdt sitt løfte?
• Importrestriksjoner på drivstoff til elektrisitetsverkene. Ingen forbedring. Svært alvorlig for hverdagslivet til palestinerne.
• Israel lovet å doble kapasiteten ved grensestasjonen Karni. Har de gjort det? Neida. Kapasiteten ved Karni er redusert siden i fjor sommer.
• Det kommer inn mer matvarer. Men mange humanitært svært viktige varer, f eks til vannverkene, har ikke fått slippe gjennom den israelske grensekontrollen.

Den israelske regjeringen har vedtatt at Gaza er et fiendtlig område, og mener det er legitimt å utsette hele befolkningen for press, for indirekte å undergrave Hamas.
Men som vanlig opererer selvsagt den israelske regjeringen helt med sin egen oppfatning av hva som er folkerett og humanisme.

Etter folkeretten har okkupasjonsmakten ansvaret for velferden til sivilbefolkningen i det området de okkuperer. Det ansvaret har Israel ikke påtatt seg, noen gang siden 1948. Alle siviliserte land forstår selvsagt at det ikke finnes noe rettsgrunnlag for å straffe en hel sivilbefolkning, fordi man ikke liker de lederne de har valgt. Men den israelske regjeringen forstår det ikke, fordi de ikke vil forstå det.
Det ulykksalige for befolkningen i Gaza, er at det er makten og ikke retten som bestemmer hva som skjer med dem.

En historie om hva blokaden av Gaza innebærer i praksis:

En av de få gruppene som får lov å komme fra Gaza til Israel, er de som har et akutt behov for medisinsk behandling de ikke kan få i Gaza. Det antallet øker, fordi det er så vanskelig å få inn medisiner og medisinsk utstyr gjennom den israelske grensekontrollen.

16 oktober nå i høst, døde Nasma Abu Lasheen av leukemi. Hun ble 2 år gammel. Hun fikk til slutt lov å komme til medisinsk behandling i Israel. Men saksbehandlingen tok så lang tid at hun døde før tillatelsen kom.

En ekstra brutalitet, er at foreldre eller andre foresatte ikke får lov å komme inn i Israel, selv om det syke barnet deres får lov.

Siden 2009, har 33 pasienter dødd, i påvente av at de skulle få utreisetillatelse.

Dette er bare en dråpe i havet i palestinernes lidelser. Men det illustrerer hvordan brutaliteten ytrer seg.

Tro hvordan nazismen hadde behandlet jødene, dersom det hadde eksistert en kritisk presse og en våken internasjonal opinion? Kanskje hadde de oppført seg omtrent slik den israelske regjeringen nå behandler palestinerne? Så brutalt som mulig, innenfor de rammene omverden setter, såvidt under den siviliserte verdens tålegrense.

Mange synes det er merkelig at verdens eneste rasistisk funderte stat, dominert av en jødisk befolkning, kan behandle noen brutalt, med den bakgrunnen de selv har, med holocaust og jødeforfølgelsenes mareritt, noenlunde tett på oss.

Men vi vet jo at noen barn som blir misbrukt, selv blir misbrukere når de vokser opp. De som selv har blitt mobbet, blir noen ganger selv mobbere.

Det er kanskje galt, og i alle fall diskutabelt, å psykologisere fra enkeltmenneske til nasjon. Men Israel har gitt seg selv rollen som internasjonal versting. Istedenfor å lære av den nazismen de selv ble offer for, at mord, vold og maktmisbruk er en ubrukelig metode, som bare bringer elendighet over den nasjonen som baserer seg på det, har Israel ikke valgt fredelige løsninger, diplomatiets og folkerettens vei. En bitte liten nasjon bruker makten og ikke retten i forhold til resten av verden. Før eller senere må det gå forferdelig galt, ikke bare for palestinerne, men først og fremst for israelerne selv.

Det som skjer i Midtøsten er en litt omskrevet reprise av det som skjedde i Europa på 1920-tallet. La oss håpe at Israel – og USA – tar til vettet og skifter kurs, før historiens 1930- og 1940-tall gjentar seg!

EUs utenriksminister, Catherine Ashton har kritisert Israels blokade her

Boikott-vedtaket i Arbeiderpartiet i Bergen

Årsmøtet i Arbeiderpartiet i Bergen vedtok lørdag 13 februar følgende internasjonale uttalelse:

Situasjonen i Midt-Østen – Den humanitære krisen i Gaza krever handling

Siden angrepet på Gaza for ett år siden, opprettholder Israel en omfattende blokade av Gaza. Det er umulig å få inn nødvendige materialer og utstyr for å bygge opp, sykehus, skoler, vannforsyning og bolighus som fortsatt ligger i ruiner. Blokaden hindrer også nødvendige forsyninger av mat og medisiner. Blokaden er den viktigste grunnen til at minst tre fjerdedeler av de 1,5 millioner mennesker som bor i Gaza lever under FNs fattigdomsgrense – 2 amerikanske dollar om dagen. 56 % av befolkningen er barn og unge under 18 år.
Redd Barna beskriver situasjonen for barna i Gaza slik: Nå, ett år etter krigen, sliter fremdeles brorparten av de 750 000 barna i Gaza med å komme i gang med hverdagslivet igjen. Leveforholdene er vanskelige:

-Tusener bor fremdeles sammen med familiene sine i telt eller i de overfylte leilighetene til slektninger.
-Mange har mistet alle eiendelene sine i krigen – alle klærne, lekene og bøkene.
-Mange av barna i Gaza har ikke vært hos lege eller sykepleier det siste året enda de egentlig har behov for medisinsk behandling.
-Mer enn halvparten av familiene har ikke tilgang til rent vann.
-Barna går på overfylte skoler. Mange av skolene må undervise i flere skift.

Dette skyldes ikke at det internasjonale samfunn ikke har bevilget penger til gjenoppbyggingen av Gaza. 30 milliarder kroner fra omverdenen er stilt til disposisjon til gjenoppbyggingen i Gaza. Til tross for dette er så godt som ingenting gjenoppbygget. Årsaken er at Israel stopper alle byggematerialer ved grensen.
16 internasjonale nødhjelpsorganisasjoner krevde før jul at verdenssamfunnet må legge økt press på Israel for å få opphevet blokaden, slik at innbyggerne i Gaza slipper å bli kollektivt avstraffet i årevis. Til tross for at Israels blokade er i strid med folkeretten og humanitært er helt uakseptabel, fortsetter den uten tegn til oppmykning. Rapporten fra nødhjelps-organisasjonene forteller at til tross for at krigen har ført til økt behov for medisinsk hjelp utenfor Gaza, så har israelske myndigheter ofte nektet alvorlig syke pasienter å få behandling på Vestbredden, i Øst-Jerusalem, i Israel eller Jordan.

Gjennom sine bevilgninger til gjenoppbygging og mange resolusjoner har det internasjonale samfunn forsøkt å påvirke Israel til å heve blokaden. Så langt har man ikke maktet å hjelpe innbyggerne i Gaza i året som er gått. Situasjonen i Gaza er en humanitær katastrofe. En unødvendig humanitær katastrofe. Hjelpen står ved grensen, men Israels blokade hindrer hjelpen å nå fram. Vi kan ikke forholde oss passive til en situasjon hvor uskyldige barn, unge og sivile blir utsatt for kollektive straffetiltak.

Arbeiderpartiet i Bergen vil:

1. at Norge må aktivt søke konfliktløsning omkring den spente situasjonen mellom Palestina og Israel. Norge må aktivt bruke sitt internasjonale nettverk og diplomatiske kanaler ovenfor FN, EU og Nato for å søke dialog og løsning. Man må legge press på Israel for å oppheve blokade som i seg selv genererer mer konflikt og hat.
2. at så lenge Israel blokkerer for humanitær hjelp og hjelp til gjenoppbyggingen i Gaza, bør Norge – sammen med andre land – gå til økonomisk boikott av Israel.

Forbrukerboikott av Israel

Vinmonopolet selger faktisk en sterkvin som trolig har blitt produsert på okkupert område, på Golan-høyden, som Israel okkuperte fra Syria under krigen i 1967. Du finner vinen her.


the bilbao initiative

Final Declaration and Action Plan

For the past 60 years, the indigenous Palestinian people has been scattered in the Diaspora and fragmented within its homeland by walls and policies of segregation and domination. However, the Palestinian national struggle cannot be divided, and the rights of the Palestinians to return to their homes of origin, enjoy freedom, and exercise self-determination can only be achieved if the root causes of their denial are addressed and if Palestinian national unity is preserved.

During the Bilbao Initiative gathering, we, Palestinian, progressive Israeli and international organizations and social movements discussed and embraced the latest Palestinian in-depth examination1 of Israel’s legal and political regime over the Palestinian people. This analysis exposes Israel as a state which is built on the massive ethnic cleansing of 1948 and which for six decades has systematically committed injustices against all segments of the Palestinian people—refugees in exile, citizens of Israel and those in the Occupied Palestinian Territory (OPT—on grounds of their national identity, in order to prevent Palestinian self-determination and to cement colonization and domination via racist laws, including promoting exclusively Jewish immigration while barring the Palestinians’ right to return. From a legal perspective, this study has concluded that Israel’s regime is a system that uniquely combines apartheid, settler-colonialism and belligerent occupation.

We, representatives of international civil society meeting in Bilbao, agree that the State of Israel must be held legally accountable. By granting Israel impunity for its persistent and systematic violations of international law and fundamental human rights, treating it as an exception above the law of nations, and providing it with unlimited political, economic, scientific, cultural and diplomatic support, the United States, the EU and other players in the so-called international community are guilty of complicity in perpetuating Israeli apartheid and colonial rule. Only by ending this complicity can justice and dignity be restored to the Palestinian people and lasting, comprehensive peace be established in the Middle East.

Furthermore, given the failure of the international community, particularly the United Nations, to recognize and effectively address racism and racial discrimination as a root cause of Israel’s systematic and persistent oppression of the Palestinian people and to counter this oppression, we call upon international civil society at large to shoulder the moral and political responsibility of effectively supporting the struggle to end Israel’s multifaceted injustice, as was done against apartheid South Africa, thereby promoting justice, equality and sustainable peace in a region free of nuclear weapons.

Action Plan

Assembled in Bilbao on October 31, 2008, we hereby call upon civil society organizations, political parties, networks and conscientious individuals:

(1) To raise awareness about and implement the global Boycott, Divestment and Sanctions (BDS) Campaign against Israel, based on the 2005 Palestinian civil society BDS call2, in a gradual, sustainable manner that is sensitive to context and capacity. In particular, we call upon international solidarity movements, social movements, faith-based organizations, unions, NGOs, cultural and academic figures and associations, human rights organizations, and independent legal experts to undertake practical and effective measures to counter Israel’s occupation, apartheid and systematic violation of Palestinian human rights.

(2) To develop and sustain public awareness-raising campaigns to expose the facts about Israel’s regime of apartheid, colonialism and occupation; promote and support the struggle of the entire Palestinian people – in the OPT, Israel, and exile – to attain their right to self-determination, justice, return, and equality as individuals and as a people. To this effect, media organizations are called upon to allow the authentic voices representing Palestinian civil society and supporters of a just peace to be expressed freely, without censorship, distortion or omission.

(3) To demand the compliance with the 2004 Advisory Opinion of the International Court of Justice—condemning Israel’s Wall and colonies built on occupied territory—by refraining from providing aid or assistance to Israel or to any of the institutions complicit in its crimes and violations of international law during the implementation of humanitarian and development operations; and hold Israel accountable for damages incurred to infrastructure and services financed and supported by the international community in the OPT.

(4) To act to end Israel’s gradual ethnic cleansing in occupied Jerusalem and its criminal siege of the occupied Gaza Strip, where its illegal and immoral policy of collective punishment against 1.5 million Palestinians may amount to acts of genocide, according to leading international law experts. The collusion of the international community in maintaining the siege must also be exposed and brought to an end.

(5) To build pressure on the United Nations, governments, local authorities, multilateral bodies, such as the Organization for Economic Co-operation and Development (OECD), and the private sector to suspend cooperation with Israel, with all its complicit institutions and with all institutions that support its occupation and human rights violations, and to investigate their respective compliance with international law and UN resolutions.

(6) To build pressure on the European Union to uphold and respect its obligations under international law and its own human rights standards in its relationship with Israel, in particular by demanding a suspension of the EU-Israel Association Agreement, based on Israel’s grave and persistent violations of its articles 2 and 83.

(7) For independent human rights organizations and legal experts to continue their legal efforts for the prosecution and punishment of Israeli perpetrators of war crimes and crimes against humanity, for reparations for the Palestinian victims, and for accountability of the State of Israel and all parties complicit in such crimes. We urge the exploration of new strategies whereby Zionist organizations, especially the Jewish National Fund (JNF), as well as all foreign companies and governments that collaborate with Israel’s regime of oppression can be held accountable in international courts, including the European Court of Human Rights.

(8) For the Assembly of Social Movements and other international networks in the context of the World Social Forum to endorse the above analysis and adopt the Action Plan in their respective programs of action.

(9) To develop solidarity with all the nations, and particularly the people in the Arab world and other countries in the region that are struggling for freedom, justice and self-determination.

(10) To strengthen the coordination and cooperation among international civil society actors for the purpose of implementing the above clauses of this Action Plan.

1 See the Palestinian Boycott, Divestment and Sanctions National Committee’s Durban Review strategy paper titled “United against Apartheid, Colonialism and Occupation,” October, 2008.


Boikott Israel!

LO i Bergen, Norsk Folkehjelp og Palestinakomiteen ønsker boikott mot Israel, for å støtte palestinerne og den israelske fredsbevegelsen. De gjør et fantastisk arbeid for fred og forsoning i Midtøsten. Men de trenger et nytt virkemiddel.

Boikott var omstridt da tanken for alvor ble lansert i 2001. Nå vokser erkjennelsen om at boikott av Israel kan være vår eneste mulighet for å bidra til fred i Midtøsten, ikke bare i Norge. SV, LO i Bergen og Trondheim går inn for boikott. Det er likevel fortsatt langt frem før boikott har tilstrekkelig bred forankring i folket til at regjeringen og Arbeiderpartiet våger å gå inn for det. Men noen modige må begynne.
Ikkevoldsaksjoner krever utholdenhet, bred mobilisering, engasjement og moralsk mot. Det er vanskelig å komme i gang, fordi oppgaven virker så uoppnåelig. Kan jeg virkelig bidra til å endre verden, ved å la være å kjøpe israelske appelsiner? Eller ved å spørre leverandøren om PC-en inneholder deler produsert i Israel?

Det var slik boikotten mot apartheid i Sør-Afrika startet i Bergen og rundt i landet på 60-tallet. Det tok 30 år. Men det som var kontroversielle, latterliggjorte og ukoordinerte boikottaksjoner mot sørafrikansk brennevin på Vinmonopolet og hvite, sørafrikanske tennisspillere, vokste langsomt til en global FN-boikott. I 1994 ble Nelson Mandela Sør-Afrikas første svarte president, valgt med allmenn stemmerett. Boikotten var bare en del av forklaringen på at apartheid ble avskaffet. Men den var avgjørende.

I de 60 årene Israel har eksistert, har landets hær myrdet, terrorisert og undertrykket palestinerne. Alle hadde sympati med Israel etter nazistenes terror mot dem før og under andre verdenskrig. USA og Europa var overbevist om at jødene fortjente et hjemland i Palestina, og de fikk vår sympati og støtte mot det vi trodde var en overmektig og aggressiv araberverden.

Vi trodde på et vrengebilde. De jødiske organisasjonene drev etnisk rensing av arabere lenge før Israel ble stat i 1948. En militært overlegen jødisk hær myrdet og terroriserte en stort sett ubevæpnete sivilbefolkning i palestinske byer og landsbyer. Jødiske terrorister myrdet FNs utsending til Midtøsten, Folke Bernadotte. Nær en million palestinere flyktet. De og deres etterkommere bor fortsatt i flyktningleirer, i håp om en dag å få komme hjem. Etter krigen i 1967, da også Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem ble okkupert, flyktet enda flere.
Siden 1948 har FN, USA, EU, Russland og lille Norge snakket med skiftende israelske regjeringer, for å bidra til fred og forsoning. Det har ikke ført frem. Israel har fra første stund ført verden bak lyset. Noen lar seg fortsatt føre bak lyset av smart israelsk PR. Men nå har alt for mange gjennomskuet løgnene.

Når FN, verdens nasjoner og stormaktenes innsats ikke lykkes, må mennesker og organisasjoner ta i bruk vårt mektigste ikkevoldlige våpenet: Vår moral, vår forstand og vår kjøpekraft.

Boikott av Israel?

Hvordan kan en boikott av Israel endre Midtøsten?

Olav Bergo
Debattinnlegg i den internasjonale uken
Bergen kongressenter
Bergen, 2008-10-23 kl 1800-2100

Kjære venner,

Det ligger en lang historie med gigantiske misforståelser, gigantisk bedrag og grove overgrep bak den fastlåste situasjonen i Midtøsten.

Blant israelske velgere er det et flertall som kan tenke seg å bytte land mot fred med palestinerne og nabolandene.

Men de har ingen politikere de kan stemme på.

Hele den politisk-militære overklassen i Israel står for en videreføring av den politikken landets ledere har stått for siden før staten Israel ble grunnlagt.

Israel var sterkt fristet til å okkupere Øst-Jerusalem, Gaza og Vestbredden da de gikk til krig da staten ble opprettet i 1948. Men de avsto, fordi de daværende lederne innså at det ikke lot seg forene med å etablere en jødisk stat.

Men i 1967 falt de jødiske lederne for fristelsen til å beholde de områdene de hadde okkupert.

Det viste seg å være en felle det ikke har latt seg gjøre å komme ut av.

Den harde kjernen av høyreorienterte, sterkt religiøse aktivistene blant nybyggerne, har sørget for at det er svært krevende å avslutte okkupasjonen. Særlig vil det være svært krevende for israelske politikere å få avviklet de folkerettsstridige jødiske bosettingene på Vestbredden. I Øst-Jerusalem er det vanskelig å forestille seg at det kan gjennomføres.

Men i 1964, etter apartheidregimets massakre i Sharpeville i Sør-Afrika, var det ikke realistisk å forestille seg at Sør-Afrika noen gang skulle få flertallsstyre.

Det er ikke unormalt at det som er moralsk og politisk riktig, kan synes håpløst urealistisk.

I 1984 sa jeg at BA måtte doble opplaget og konkurrere mot VG for å overleve. Alle lo. Til og med noen av journalistene i BA. Vi brukte 15 år, fem år mer. Men vi klarte det.

Da vi begynte å diskutere boikott av sørafrikanske varer på 60-tallet, ble vi ledd av og latterliggjort. Cape Brandy, det billigste brune brennevinet på Vinmonopolet, var en av de varene vi samlet oss om å boikotte. Men boikotten spredte seg. Selv folk som aldri hadde drukket billig, brunt brennevin sluttet seg til boikotten.

Så ble det en norsk og deretter en nordisk boikott. Til slutt ble det FN-boikott. Og til slutt skjedde miraklet over alle mirakler. Nelson Mandela slapp fri. Ble sørafrikas første svarte president. Det blodbadet alle hadde ventet skulle bli slutten på apartheid, kom aldri. Det ble en noenlunde fredelig overgang fra et brutalt mindretallsstyre til flertallsstyre.

Var boikotten av noen sørafrikanske varer og pariastempelet på Sør-Afrika hele forklaringen på at landet ble befridd for apartheid?

Selvsagt ikke.

Boikotten var bare en bitte, liten del av forklaringen. Men den var viktig likevel. Den ga mange mennesker en mulighet til å vise solidaritet. Den markerte og befestet en oppfatning av at regimet i Sør-Afrika sto utenfor moralen, som noe totalt uakseptabelt. Det ga et folkelig mandat til norske politikere og diplomater, som tok en stor personlig risiko for å hjelpe ANC i de årene det var farlig.

Så var selvsagt sørafrikanernes egen kamp, væpnet og ikkevoldlig, den aller viktigste. Men de ble sterkere fordi de fikk støtte fra hele verden. Penger, politisk støtte, sympati og moralsk støtte.

Boikottaksjonene og solidaritetsarbeidet for sørafrika hadde aldri brodd mot sørafrikanerne, men mot apartheidregimet, overgreps- og undertrykkelsespolitikken.

En boikott mot israelske varer må selvsagt også utvikles i dialog med den jødiske og palestinske opposisjonen mot okkupasjons- og apartheidpolitikken i Israel.

Hva bør vi boikotte?

Det er allerede en voksende akademisk boikott av Israel. Den bør vi støtte.

Men vi må også finne varer som folk flest kan boikotte, slik at vi ikke begrenser oss til å mobilisere blant akademikerne.

Men skal vi boikotte alt som kommer fra Israel?

Vel. Vi bør støtte alle initiativ som har spiren i seg til å skape mobilisering. Men jeg vil foreslå at det velges ut noen signalvarer som det er lett å skape oppslutning om i Norge, i Norden og i Europa. Poenget med en boikott i denne omgang, er ikke å knekke Israels eksportindustri. Det er å mobilisere på moralsk og politisk grunnlag.

Det er fint å skrive brev til importører, grossister for frukt og grønt og dagligvarebutikker. Men det er ikke der nøkkelen ligger.

Nøkkelen er å mobilisere bredt og synlig, gi ungdom med et engasjement meningsfylte aksjonsmuligheter, og spre holdningene både i vårt eget land og til resten av Vest-Europa.

Palestinakomiteen har gjort en fantastisk innsats for å mobilisere støtte til palestinerne gjennom flere tiår. Nå må dere ta ledelsen. Det er mange som venter på initiativrikdom. Men det må være en bred mobilisering i hele folket. Da må vi ut over de vi kjenner, som alltid er med! Da er LOs deltakelse enormt viktig for den brede, folkelige forankringen. Norsk Folkehjelp har i mange år gjort en strålende innsats for å hjelpe palestinerne!

Hvorfor er den moralske, politiske brede mobiliseringen vi oppnår gjennom en langvarig boikott, så viktig?

De norske, nordiske og europeiske politikerne må oppleve at de har støtte i folket, for en langt mer offensiv støtte til palestinerne og til de kreftene i det israelske samfunnet som ønsker fred og forsoning.

De israelske velgerne og politiske lederne må oppleve at det er en bred, internasjonal fordømmelse av okkupasjonspolitikken og bruddene på menneskerettighetene.

I tillegg må det israelske samfunnet at de har en fallhøyde. Okkupasjonen må en gang ende. Zionismen som politisk system må en gang falle.

Så må USA oppleve allmenn fordømmelse for sin blankofullmakt til skiftende israelske regimer.

Israel kan bare fortsette sin nådeløse terror mot palestinerne fordi de får massiv økonomisk og militær støtte fra USA. I Europa er det først og fremst Storbritannia og Tyskland som støtter Israel. Men det er en viktig forskjell: De forstår også at det foregår en uakseptabel okkupasjon og en systematisk terror mot palestinerne.

Det er spredte boikottaksjoner i gang i vårt land, i Sverige, Danmark, Storbritannia, USA, Australia og Sør-Afrika. Det finnes en god oversikt på Irlands største fagforening jobber for en boikott. En internasjonal oversikt finner du også her.

Boikottaksjonene må omfatte:

1) Forbrukerboikott – la oss få en liste over varer, butikker og bedrifter som handler med Israel.
2) Turistboikott.
3) Akademisk boikott.
4) Kulturell boikott.
5) Idrettsboikott. Var særlig viktig i kampen mot apartheid.
6) Militær boikott. Gjennom Nato samarbeider vi med israelsk forsvar.
7) Næringslivsboikott. Boikott av israelske bedrifter og bedrifter som tar oppdrag i Israel og okkuperte områder.
8) Investeringsboikott. Norske sparepenger i statens oljefond og private aksjefond må holde seg unna israelske bedrifter.

Alt er smått og svakt koordinert i begynnelsen. Men akkurat som store snøballer startet som små, må det bli med boikottaksjonene.

Norge, Norden og Europa. Det må være aksjonslinjen. Men vi må begynne i det små.

Boikott av Israel!

Hvilke israelske varer synes du bør boikottes, med sikte på å støtte palestinerne i de okkuperte områdene, og fredsbevegelsen i Israel.